Vi har vel alle hørt noen rykter, og vi som jobber i mediebransjen, vet mye mer enn vi skriver. Mellom norske politikere og samfunnstopper, næringslivsledere, kulturpersonligheter og idrettsstjerner, foregår det betydelig kontakt og samtaler som aldri blir kjent for offentligheten. Grunnen til at vi sjelden hører om disse historiene, og at de enda sjeldnere får konsekvenser for de involverte, er at de foregår på soverommet. I de fleste tilfeller vurderer norsk presse retten til privatlivets fred som viktigere enn behovet for full åpenhet, men utroskap tilhører ikke alltid bare privatlivet. Noen ganger er samfunnet tjent med å avsløre utroskap.
VG har den siste uka rullet opp historien om Norges ambassadør i Indonesia, Stig Traavik, som ble hjemkalt og fratatt tittelen av Utenriksdepartementet. Ifølge VG skal Traavik ha innledet forhold til to indonesiske forretningskvinner og en kulturarbeider. Sistnevnte skal deretter ha mottatt bistandsstøtte fra Norge til organisasjonen sin. Traavik har innrømmet og beklaget forholdene, men benekter at de har hatt noen påvirkning på hans rolle og prioriteringer som ambassadør. Korrupsjonseksperter som uttaler seg i saken, er ikke nødvendigvis enige. – Det ligger i god forvaltningsskikk å være åpen og tillitvekkende. Det er verken åpent eller særlig tillitvekkende hvis man inviterer folk man har skjulte bånd til inn i settinger hvor de kan yte innflytelse og få fordeler som andre ikke får, uttaler Camilla Bernt, jusprofessor ved Universitetet i Bergen, til VG.
Det har vært noen flere slike historier i norske medier de siste årene, men på langt nær like mange som det man ser i andre land. Det skyldes neppe at det er mindre utroskap blant nordmenn enn briter og amerikanere. Som hovedregel mener jeg det er et gode at den norske presseetikken og bransjens selvjustis står sterkere enn i land der dyneløfting er blitt en egen journalistisk sjanger. Likevel er det et faktum at det resulterer i at norske maktpersoner har større frihet til å gjøre som de vil – og da også snakke om det de vil – inne på soverommet enn om de var fra USA eller Storbritannia. Men det kan være gode grunner til å avsløre slike skjulte koblinger, også om de foregår under dyna.
Sjekk listene over politiske sexskandaler i Storbritannia eller USA, så finner du en lang rekke maktfolk som er blitt tatt med buksene nede. Fra Bill Clinton til John Edwards, Eliot Spitzer og Anthony Weiner. De sentrale torypolitikerne John Major og Edwina Currie som klarte å holde forholdet hemmelig til lenge etter Major hadde erstattet Maggie Thatcher som statsminister. Mafiabossen Ronnie Kray som hadde et forhold til en ledende politiker samtidig som han styrte Londons underverden. Britenes krigsminister John Profumo som hadde et forhold til en kvinne som også hadde en elsker i den sovjetiske etterretningstjenesten KGB. Historiene er mange.
I flere av tilfellene var koblingene av en slik art at det åpenbart var i offentlighetens interesse å vite om dobbeltroller, maktmisbruk, lovbrudd eller muligheter for korrupsjon. Politiske abortmotstandere har presset elskerinner til abort. Motstandere av å gi rettigheter til homofile har forgrepet seg på unge gutter. Og en lang rekke politikere har gått til prostituerte og satt seg i situasjoner der kriminelle nettverk kan presse dem, eller hatt skjulte, seksuelle forhold til medarbeidere og maktpersoner som de deretter har gitt fordeler.
I Norge har vi ikke hatt så mange slike skandaler. Eller, vi har nok hatt vår andel, men ikke hørt om alle. Derfor er VGs avsløring rundt ambassadøren i Indonesia verdt å legge merke til, ikke bare for oss som er opptatt av medieetikk, men også for politikere og maktpersoner. Det kan være greit for dem å notere seg at det er i offentlighetens interesse å vite det hvis vi har politikere som har satt seg i en situasjon der de er sårbare for utpressing fra kriminelle miljøer, ikke er følelsesmessig i stand til å ta riktige beslutninger eller bare utveksler informasjon og knytter bånd til mennesker som vi andre bør vite om.