Hendelser og følelser er aldri helt like. Ikke mennesker heller; de er like mangfoldige som de gruppene de føler identitet til eller blir plassert i av andre. Da jeg leste Shazia Sarwars kommentarartikkel i VG den 19. november i år, ble jeg likevel fristet til å forsøke.
Sarwar skriver om det hun kaller fatigue hos muslimer i Europa. Tretthet, altså; en sliten oppgitthet over det samlede, negative medietrykket over tid. Dette trykket gir vanlige muslimer og innvandrere et broket omdømme, påpeker hun, et omdømme som løper foran dem til skolegårder, arbeids- og boligmarked. Sarwar hevder at det å få sin gruppetilhørighet, i dette tilfellet som muslim, gjentatt og utførlig knyttet til negative hendelser, karakteristikker og oppslag, er grunnleggende slitsomt. Og det kan være farlig, legger hun antydningsvis til.
Jeg tror hun har rett i begge deler.
Både fordi hun uttaler seg om et område hun har førstehånds erfaring med, og fordi jeg faktisk selv har kjent på noe som likner. Og når jeg tross min innledende advarsel tillater meg å sammenlikne homofiles historiske erfaring med den europeiske muslimer har gjort seg og fortsatt gjør, er det ut fra anerkjennelsen av at det ofte vil finnes fellestrekk mellom utsatte minoriteter i opplevelsen av interaksjonen med «det store oss».
Det finnes omfattende forskning, både nasjonalt og internasjonalt, på levekår for seksuelle minoriteter. Gjennomgående har disse gruppenes helse og trivsel vært lavere enn heterofiles. Det mest nedslående er at selvmordsraten har vært flere ganger så stor, og fortsatt er større, enn for heterofile. Det sterkt oppløftende er at utviklingen synes positiv. Det virker ikke vågalt å anta at dette har sammenheng med vestlige samfunns generelle og eksponentielt økende aksept for (i alle fall enkelte grupper) seksuelle minoriteter. Med økt aksept følger blant annet økt selvrespekt, større deltakelse i samfunnet og bedre helse.
«Seksuelle minoriteter» er imidlertid en like sammensatt gruppe som «muslimer». De individuelle forskjellene er store. Noen homofile og lesbiske har hatt det ganske så bra svært lenge, enkelte bestandig. Vi har hatt og har fremskutte posisjoner, har blitt sett og hørt og hatt de samme eller bedre muligheter i arbeidslivet enn mange heterofile. Trygge og aksepterende familier og venner har vært og er en viktig buffer mot negativitet, hat og ringeakt; i aviser og offentlige debatter, i postkasser og på gaten og fra kirkelig hold. Mange av oss har hatt slike sosiale beskyttere. Noen av oss lærte tidlig dessuten å gi blaffen. Det virker nesten alltid. Likevel våger jeg påstanden: Fatigue har i sannhet også vært et problem for oss.
At en vesentlig del av ens identitet ikke bare knyttes til sterkt negative trekk, være det seg barnehandel, promiskuøsitet og samfunnsundergraving, eller terrorisme, snylting og utenforskap, er nemlig ganske slitsomt. I hvert fall i store og langvarige doser. Og når Shazia Sarwar i sin artikkel begrenser sin bekymring til å gjelde medienes (over)dekning av negative hendelser knyttet til islam, tror jeg hun er i overkant forsiktig. Hun utelater nemlig en vesentlig årsak til at noen hver kan bli trøtt og lei: Nettrollene. Knapt å kunne gå inn på et eneste kommentarfelt uten å møte spitord og forakt for den gruppen du blir ansett å være en del av, gjør ikke underverker for den åndelige kondisjonen. Det klages mye fra mange om at debattklimaet på noen områder er så hardt at man knapt orker å delta. Det kan dessverre stemme for så mange. De bør likevel vite at å bli skjelt ut for hva du mener, er noe fundamentalt annet og langt mindre smertefullt enn å bli hånet for den du faktisk er.
Sist tirsdag delte den norske journalisten Haddy N’Jie en melding hun hadde fått på Facebook. Den var så grovt rasistisk i sitt innhold at avsenderen muligens ville kunne bli dømt for overtredelse av rasismeparagrafen. N’Jie sier selv at hun ikke føler seg truet av meldingen, og peker nettopp på sin sosiale situasjon som forklaring på det. I en kommentar til saken gir stortingsrepresentant Abid Raja uttrykk for større frustrasjon. Det er mulig at Raja oftere mottar slike meldinger enn Haddy N’Jie, i kraft av sin posisjon som politiker og mer omfattende profilering. Han er dessuten muslim. Intervjuet med ham, der han blant annet etterlyser større engasjement fra nordmenn med færre pigmenter enn ham når det gjelder å imøtegå uvesenet, ble i hvert fall fra denne leser opplevd som symptom på nettopp … fatigue.
De aller fleste mennesker her i landet går det bra med. De aller fleste muslimer og de aller fleste homofile lever gode, lovlydige liv med ordinære gleder og sorger. Litt fatigue kan de fleste leve med. Det ville vært bedre å være den foruten, selvsagt, men det går greit. For de aller fleste. For enkelte blir børen likevel til slutt for tung.
For enkelte slår trettheten ut i raseri, og de faller ut. Ut av skole, samfunn og felles normer, med alle de omkostningene det innebærer både for dem selv og oss andre. Andre blir så slitne at de faller inn. I skam, og de tar livet av seg.
Begge deler er til å grine av. Og som vi går mot slutten av det urolige året 2015 er det mer enn trist å peke på den store forskjellen mellom gruppene jeg nå har hevdet likheter mellom. Homofile (i vår del av verden) har så definitivt det verste bak oss. Når det gjelder muslimene i Europa er jeg styggredd for at det motsatte er tilfellet.