Denne måneden skal Storbritannia endelig ta det formelle steget for å starte forhandlingene om å melde seg ut av EU. Resultatet er først klart om minst to år. Hva slags forhold Storbritannia og Europa kommer til å ende opp med er helt i det blå. Like viktig, men langt mindre diskutert, er hva slags EU de 27 som blir, skal være en del av. Nederlendere, grekere, polakker og tyskere ønsker seg vidt forskjellige samarbeid.
Sist uke la kommisjonspresident Jean-Claude Juncker fram fem scenarioer for framtidas EU. De spenner fra å gå tilbake til rent økonomisk samarbeid til en full EU-føderasjon. Alternativene gaper så vidt at det blir umulig å peke ut hva som blir den mest sannsynlige retningen. Mangelen på prioriteringer kan gi usikre EU-borgere bevis for at EU mest av alt er et seminar for eliten og lite relevant for deres liv. Kommisjonspresident Juncker sier det må være opp til medlemmene å bestemme hva slags EU de vil være en del av, og at kommisjonen ikke kan legge føringer for hvilken vei de skal gå.
Det har likevel kommet noen signaler. Juncker vil absolutt ikke være med på at EU-samarbeidet blir redusert til et rent økonomisk samarbeid, der tollfri handel er det eneste som gjenstår. Til gjengjeld har han snakket varmt om et EU i ulike hastigheter, der grupper av medlemmer kan øke samarbeidet på de områdene de vil, innen for eksempel forsvar og sikkerhet eller asylpolitikk. Det vil gjøre det lettere å komme til enighet og de landene som ikke bryr seg om en felles politikk, kan velge å stå utenfor. Både Tyskland og Frankrike er positive. De østeuropeiske medlemmene frykter derimot at forslaget vil dytte dem ut på sidelinja for godt.
Debatten er nå startet og kommer til å gå hele året. Medlemmene er ventet å komme med en uttalelse på 60-årsfeiringen av Roma-avtalen 25. mars, men de første konklusjonene kommer ikke før på EU-toppmøtet i desember. Det kan være for sent. Innen da kan store deler av Europa allerede være totalt forandret.
Den første prøvelsen kommer 15. mars med parlamentsvalget i Nederland, der EU-kritiske og innvandringsfiendtlige Geert Wilders kan bli valgets store vinner. Det vil skape vanskelige regjeringsforhandlinger og politiske diskusjoner i et land som tradisjonelt har vært pro-EU og tjent godt på det. Nederland var blant de seks opprinnelige medlemmene i kull- og stålunionen fra 1951 som er forløperen til dagens EU. Blir Wilders størst, blir det vanskelig for de andre partiene å ignorere ham og hans EU-kritikk fullstendig.
Enda mer avgjørende for EU- samarbeidets skjebne blir presidentvalget i Frankrike i april og mai. Som Nederland var Frankrike et av de første medlemmene i det europeiske samarbeidet, og duoen Frankrike-Tyskland har vært helt sentral for samarbeidet i flere tiår. Det er fortsatt slik – ingenting blir avgjort i EU uten at Paris og Berlin har snakket sammen. Valgresultatet i Frankrike kan snu opp ned på dette. Høyrepopulist Marine Le Pen kaller EU udemokratisk, hun vil ha en sterkere nasjonalstat og en folkeavstemning om fortsatt fransk medlemskap. Motkandidat Emmanuel Macron står på totalt motsatt side. Han er en iherdig forsvarer av en liberal verdensorden og er for handel, innvandring og for et sterkt EU. Han har allerede besøkt Berlin. Ifølge meningsmålingene ligger Le Pen an til å vinne første runde, men tape mot Macron i andre runde. Men er det noe 2016 har lært oss, så er det hvor veldig feil meningsmålinger kan ta.
I september er det valg i Tyskland. Her er situasjonen helt annerledes. Båndene til Europa er ikke truet av partier som ligger an til å få makt. Det er ikke lenger like sikkert at Angela Merkel fortsetter som kansler for en fjerde periode, men den aktuelle arvtakeren er tidligere EU-president Martin Schulz. Han er en tysk populist som vil styrke velferden og sosiale ordninger, men ser ingen framtid for Tyskland uten EU.
For tyskere har EU vært veien tilbake til det internasjonale fellesskapet, en sterkere nasjonalstat er ikke noe alternativ. Tyskland er det klart mektigste landet i EU, men tyskerne trenger partnere. De siste kriseårene har blant annet Nederland og Frankrike vært viktige her. Ingen vet hvordan det vil se ut ved utgangen av året. Fra før har Tyskland mistet Polen da den nasjonalkonservative regjeringen PiS overtok regjeringsmakten i 2015.
Tyskland og Merkel er blitt trukket fram som den frie verdens leder etter valget av Donald Trump til USAs president. Ingenting tyder på at valget i Tyskland vil kunne ta landet i en mer antidemokratisk retning, men mulighetene til å lede kan bli totalt forandret. Nabolandene i Europa kan ha blitt noe annet og EU kan ha fått langt større problemer enn brexit. Det er valgene i Europa i år som vil avgjøre hvor EU går, og ikke EU-toppenes seminarer om veivalg.