Min respekt for Sør-Amerika er stor. For kontinentets blodige historie. For menneskenes tilværelse. For jungelen og alt som er i den. Men mest i den forstand at man ikke har veldig lyst til å dra dit. Respekt som i en slags frykt. Men nå dro vi dit.
For å gjøre en lang historie kort: Nabo kan hotellfag. Nabo får jobbmulighet. Nabo flytter til Colombia. Gjenværende naboer drikker øl (og bitte litt akevitt), forsnakker seg og ender på KLM flight 0749 til Bogota. Med tre sesonger «Narcos» (om Pablo Escobar og de ekstremt brutale narkokartellene) som eneste kilde til kunnskap om landet. Salud!
Fire hvite gringoer flyr videre til Colombias karibiske kyst. Der venter jungel (skummelt, les: slanger og edderkopper store som håndflater), narkobaron Escobars forlatte strandvilla og private øy, og hotell på et område kontrollert av bevæpnede paramilitære grupper. Som krever «beskyttelsespenger». Et nabohotell som var robba par måneder før vi kom og en strand tidligere brukt for utskiping av kokain. Sånt no’ hakke vi i byen.
Politiet, som det er mye av i ulike fasonger, kan man ikke stole på. De betaler for egen utdanning, og må hente inn det tapte. Vi ble selvsagt forsøkt letta for noen pesos da vi ble stoppa i en veikontroll. Han lette med lupe etter en formalfeil i kontrakten vi hadde med transportselskapet. Og fant det. Ingen penger skiftet hender. Men å møte et politi som er ute etter deg, gjorde inntrykk, selv om situasjonen var svært lite dramatisk. Sånt no’ har vi heller ikke byen.
Turismen har suksessivt økt med 10–15 prosent årlig de siste årene. De famøse narkokartellenes bokstavelige død er erstattet av en industri som vet å ligge passe lavt. Men den er slett ikke borte, bare smartere. Fredsavtalen mellom geriljaen FARC og staten som ble signert i Oslo for kort tid siden, har skapt optimisme og relativ ro etter borgerkrigslignende tilstander i deler av landet gjennom 50 år.
En kjent colombiansk fleip handler om at Gud har gitt landet rester fra alle de andre landene i Sør-Amerika. I positiv forstand. Landet har fått litt av alt, kull, olje, blomster, strender og skjønnhet. Men, sier Gud, jeg har ennå ikke gitt landet politikk. Forutsetningene er der. Og internasjonal kapital strømmer inn til landet, hvis fremste ressurs likevel ikke er naturgitt, men menneskeskapt: Billig arbeidskraft. Mennesker er billig i Colombia. Og de er mange. Og den katolske kirken? Det er lov å undres på om ikke alle hadde vært tjent med andre råd for seksualitet og samliv. Fagforeninger er forbudt for statsansatte, og lite populært i privat sektor.
Colombia er et farlig land, tro ikke annet. Men ikke spesielt for oss turister. Vær fornuftig så går det bra, og nyt av landets energi og strender og mennesker. Det er verre for dem som bor der, som i snitt tjener 30–40 kroner dagen i et samfunn og en tradisjon rik på vold. For det er ikke uroen for egen sikkerhet som til sjuende og sist er det sterkeste inntrykket. Selv om våpnene som sitter på hofta til alle fra dørvakter og oppover, er høyst uvant. Sterkest er inntrykket av et land med så mye, men likevel med så mange med ingenting. Et land som er så skakkjørt, til tross for optimismen. Så mye fattigdom, så store forskjeller. Den totale mangelen på tillit. Og den generelle regelen om «den sterkestes rett». Enten det er i rundkjøringer eller i selve livet. Det er så man får lyst til å brøle til dem alle at dere kunne hatt det så mye bedre – også dere som bor med høye skuldre bak gjerder med piggtråd og kjører bil med skuddsikkert glass (det er helt vanlig) – hadde dere bare fordelt mer broderlig.
Å reise ut lærer oss mye om andre kulturer. Men aller mest lærer vi om oss selv og om hvor vår egen vei framover må gå.