ANNONSE

Usosiale medier

Vi har gått fra meningsbryting til gjørmebryting. Fins det en vei tilbake til anstendighet – og for USA, frie valg?

Det vil ta tid før støvet legger seg etter Listhaug-saken. God, fri politisk sikt må vi pent vente på. Kanskje var det et kontrapunkt vi var kommet til i den politiske debatten. Det vil tida vise. Vi kan jo håpe. Men vi bør allerede kunne skimte selve kilden til veldig mange av de splittende prosessene som pågår selv i verdens rikeste, mest likestilte og fredeligste land.

Jeg snakker om sosiale medier. Et facebookinnlegg var nær ved å sende landet ut i regjeringskrise. Det er på tide ikke bare å diskutere de sosiale medienes rolle og form i samfunnsdebatten og norsk offentlighet, men prøve å gjøre noe. Det er lett å stille seg bak instinktive sukk over at ting var bedre før, men å få tidsånden tilbake i lampa er bare å glemme. Sosiale medier er her for å bli, selvsagt, men det er vi brukere som definerer spillereglene. Det er ikke for seint.

De sosiale mediene vi omgir oss med, og i særlig grad Facebook, former oss. Og former de oss som individer, former de også samfunnet vårt og politikken vår. Vi kaster skjellsord og karakteristikker rundt oss som om sosiale medier var et vakuum, et rom der normalitet og vanlige sosiale regler ikke gjelder. Men ordene vi bruker på nett har betydning. For språk skaper holdninger, og holdninger kan føre til handlinger. Vi uttrykker, liker og deler ting på sosiale medier som vi aldri ville funnet på å skrive i et leserinnlegg i avis eller framføre i en debatt eller over et bord. Ei heller fått lov til i et etablert medium. Listhaug var sin egen redaktør for innlegget som felte henne. Hadde hun skrevet sin Arbeiderparti-kritikk i en avis, kan jeg garantere at ytringen ikke ville blitt utstyrt med et bilde av en fremmedkriger. Slik har de redigerte mediene fungert som filtre i den offentlige samtalen. Bilder og ord er mektige våpen, misbruk dem ikke, heter det i presseetikken.

Enten med ord eller en tommel opp eller ned spyr vi ut våre holdninger. Med mobilen i hånda er det ekstremt kort vei fra tanke til ytring. Et kjapt angrep utløser et like kjapt forsvar. Sosiale medier utstyrer oss med utestemme og gjør oss til dårligere utgaver av oss. Tøffere og mer aggressive, dømmende og éndimensjonale. Denne hamendringen skaper ikke et sunt debattklima. Facebook eksponerer oss alle i alarmerende grad kun for de som deler vårt verdenssyn og holdninger, og sender hver og en av oss ned i en ekkodal uten mellomtoner. Det er ikke bare ekstremhøyre som bare hører sin egen stemme og sementeres i eget revir. Resultatet er en galopperende oss-og-dem-tenkning.

For drøyt ti år siden var det vi, oss, deg og meg som ble kåret til Årets navn i verden av Time Magazine. Året 2006 hadde sett framveksten av Facebook, YouTube, MySpace og Wikipedia. Brukerstyrt innhold på nettet var trenden som satte både krig, fred og verdens ledere i skyggen. Det var året da menige småfolk tok kontrollen over internett, og med det makta i universet. Time kåret derfor – You! – til årets navn. «Det handler om flertallet som tvinger til seg makta fra de få, om å hjelpe hverandre uten tanke på penger og om hvordan dette ikke bare vil forandre verden, men også forandre måten verden endres på», skrev Time-journalist Lev Grossman som begrunnelse for årets navn. Det brukerstyrte nettet hadde knyttet hundretalls millioner av mennesker sammen i et finmasket globalt nettverk – på tvers av kjønn, alder, religion og nasjonalitet – der de møttes for å dele sin musikk, sin kunst, sine tanker, sine innfall eller sine mest absurde videosnutter. Det var et demokratisk gjennombrudd. En fredelig, kreativ revolusjon. Folket hadde tatt grep om produksjonsmidlene.

En må kunne si at tida ikke har vært på vår side. Det demokratiske potensialet er korrumpert. Nettverkene av mennesker verden over brukes ikke til å skape samhold, men bidrar heller til å splitte. I dag brukes de samme sosiale mediene til å bryte opp strukturene, bygge ned tilliten mellom folk og til fakta, og skape kaos gjennom spredning av falske nyheter og manipulerte virkeligheter. De har snarere blitt demokratiets problem.

Mens Norge har hatt blikket spikret på Listhaug, er det i USA avslørt hvordan president Trump og hans tidligere rådgiver Steve Bannon brukte sosiale medier for å vinne makten i Det hvite hus. Så mange som 50 millioner amerikanske Facebook-brukere kan ha blitt ulovlig kartlagt og servert spesialsydde infopakker inn mot valget høsten 2016. Homo eller hetero, rød eller blå, kunne enkelt defineres gjennom enkle analyser av preferanser. På bakgrunn av likes, av banale tomler opp, kunne selskapet Cambridge Analytica presist hjelpe Trump & co med å finne de velgerne som kunne påvirkes. Dette har meget mulig avgjort det amerikanske valget, kanskje også Brexit, og databruken er nå del av spesialetterforsker Robert Muellers etterforskning av forsøkene på å påvirke presidentvalget 2016.

Drøyt ti år etter at vi klappet entusiastisk for oss selv som kraftfulle subjekter på internett er vår adferd og etterlatenskaper på nett blitt et mektig verktøy for de med økonomiske muskler og ønske om politisk makt eller markedskontroll. Vi manipuleres som nyttige idioter.

Bruk av store data kan og må reguleres. I Kina er dataene i ferd med å danne grunnlag for sosial rangering av innbyggerne. Der er «1984» i ferd med å bli virkelighet. I Vesten må vi ta for gitt at datasikkerhet kommer øverst på den politiske dagsorden. Det som staten heldigvis ikke kan ta ansvar for, er vår bruk og adferd, vår takt og tone på nett. Det er en klisje, men måten vi møter hverandre på sosiale medier på, snakker til og med og om hverandre, er hver og en av oss sitt ansvar. Det er et samfunnsansvar som ikke kan legges på Stortinget. Morgendagens samfunn for våre barn formes nå. Av oss.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!