I Dagsavisen lørdag 14.01 tar kommentator Hege Ulstein et oppgjør med «antielitismen». I og for seg en klok tanke. På lang sikt tjener det ingen at vi har fått en samfunnsdebatt der man kan diskreditere sine meningsmotstandere ved å stemple dem som «elite».
«Meningsmotstandere i eliten defineres ikke som saklig uenige, de er arrogante og nedlatende. I en slik kontekst blir dialog og kompromiss umulig», skriver Ulstein. Dessverre viser det seg at Ulstein selv ikke er vesentlig mer saklig enn dem hun kritiserer. De som gjør dialog og kompromiss umulig er nemlig «Norges to populistpartier», «høyrepopulistene» i Frp og «agrarpopulistene» i Senterpartiet.
Villigheten til «dialog og kompromiss» synes ikke å være spesielt stor hos Ulstein når hun besvarer usaklige elitist-anklager med like usaklige populist-anklager. Det er fullt mulig å ta avstand fra f.eks ulvemotstandernes synspunkter uten å avfeie dem som agrarpopulister. Det at man i det hele tatt tillater seg å kalle landbrukets interesseparti for landbrukspopulister, beviser at det ikke bare er elitistbegrepet det har gått inflasjon i.
Hege Ulstein forsøker å lekse opp om saklighet for antielitistene, men går i akkurat samme fella som selv. Hun overbeviser ingen «antielitister» ved å slå tilbake med samme mynt. Saklig debatt får vi når vi lar skjellsordene ligge, slutter å avfeie hverandre som dumme og heller snakker om politikk.