USA er den dominerende militærmakten på kloden. Ingen over og ingen ved siden. Militær overlegenhet er skrevet i stein. Alle presidentkandidater må sverge på det.
Likevel har ikke USA nådd sine målsettinger verken i Irak, Libya eller Afghanistan. Den eneste oppsiden i Irak var at diktatoren ble fjernet, ellers ble alt verre. Det samme i Libya, skjønt der fikk europeerne etter hvert hovedrollen. I Afghanistan kjemper man på 17. året, i beste fall med uvisst resultat. Bare den første Midtøsten-krigen var vellykket, men den var av det klassiske slaget – å kaste Irak ut av Kuwait.
Heller ikke i Syria har USA oppnådd målene. USA har samarbeidet med kurderne i kampen mot IS og støttet den Frie Syriske Armeen, men har typisk nok vært lite med i kamphandlingene. Noe av forklaringen er at Obama ville konsentrere seg om Asia og Kina og at Trump sikter seg inn mot Iran, som er i ferd med å bli den neste store konflikten i Midtøsten. Men en annen viktig forklaring er begrensningene på USAs evne og vilje til å delta i denne typen krigføring.
Helgens reaksjon på den påståtte kjemivåpenbruken endrer ikke på dette. Angrepet natt til lørdag forandrer ingenting på bakken. Regimesiden er i ferd med å vinne. Landets politiske framtid ligger først og fremst i hendene på Russland, Tyrkia og Iran i tillegg til Syria selv – de som møtes i Astana og andre steder – og gjør det fortsatt. Bortsett fra nye bombetokt hvis situasjonen gjentar seg, ofrer ikke Trump flere penger og menneskeliv i Syria.
Den amerikanske sosiologen Richard Lachmann har tre forklaringer på USAs mislykkede krigføring i Midtøsten:
For det første bruker USA pengene på høyteknologi med tanke på kriger mot Sovjetunionen/Russland og Kina, snarere enn på utstyr, trening og taktikk for opprørsbekjempelse. For våpenprodusentene er det avanserte våpen som gir størst profitt og for offiserene gir håndtering av sofistikerte våpensystemer de beste karrieremulighetene.
For det andre er den amerikanske opinionen følsom for tap av egne liv (ikke andres), en aversjon som går tilbake til Vietnamkrigen. Derfor begrenses kontaktflaten mellom de amerikanske troppene og lokale krigere og sivile (som ofte bidrar i motstandskampen). Dette gjør etterretningen dårligere og muligheten til å vinne lokalbefolkningens sympati mindre. Sjefene blir forsiktige med å sende troppene i strid og raske til å trekke dem tilbake til basene.
For det tredje har de økonomiske elitene som samarbeider med stormakten vist seg både korrupte og upålitelige. Ikke å undres over, for de fleste vegrer seg mot å gå okkupantens ærend for penger. I så henseende har situasjonen forverret seg med nyliberalismens inntog i dette århundret. Som Robert Brenner ved Universitetet i California (LA) skriver, ble det nyliberalisme i begge ender, og da gikk det fra vondt til verre. I Irak fikk private amerikanske selskaper nye roller og beriket seg på det. Reorganiseringen av landet førte ikke til økonomisk vekst, men til omfordeling av kaka fra irakerne til amerikanerne.
Hva med gromguttene i Riyadh? Saudi-Arabia kjøper avanserte amerikanske våpensystemer i store mengder og de saudiske offiserene trenes av amerikanere. Kongehuset har store sikkerhetspolitiske interesser og bekymringer i kaotiske naboland (Syria, Irak), i tilgrensende shia-muslimske områder (Bahrain, houthiene i Jemen) og i oppsetsige småstater som Qatar og Oman. Men med et aldri så lite unntak for Bahrain har Saudi-Arabia aldri satt inn soldater på bakken. De er ikke trent til det. Høyteknologien dominerer, til liten nytte. Dessuten rekrutteres det øverste offisersjiktet fra familien Saud og ikke etter profesjonelle kriterier for å redusere faren for militærkupp. Jemen bombes med moderne amerikanske fly, men krigen er en humanitær katastrofe og en voksende politisk fiasko.
Kontrasten til Iran er slående. I den saudiske verktøykassa er det to ting: penger og støtte fra USA og andre vestlige partnere. Iran har lite av begge deler, men de har god etterretning, et durkdrevent diplomati, og en revolusjonsgarde som er veltrent og som organiserer sjiamilitser med deltakere fra mange land. Framfor alt er det god koordinering mellom grenene. Vi ser det hele tida i Syria og Irak, og vi så det i fjor høst da de irakiske kurdernes forsøk på uavhengighet ble torpedert. Diplomatiet beredte grunnen ved å koordinere med tyrkerne og splitte kurderne. Garden hadde overoppsynet med Bagdad-regjeringens gjenerobring av Kirkuk, godt hjulpet av iranskvennlig kurdisk peshmerga. Til grunn for det hele lå god etterretning. Synergieffekten er betydelig: Kapasiteten er større enn summen av enkelthetene. Derfor er Iran likevel en sterk aktør i regionen.
PS. Bruk av kjemiske våpen er folkerettsstridig, og det var lørdagens straffeaksjon også. De vestlige stormaktene understreker det første og russerne det siste. Nok en gang bruker stormaktene folkeretten slik det passer seg. Utenriksminister Søreide begrenset seg til å uttrykke «forståelse» for angrepet, og gjorde klokt i det.