Det er ingen tvil om at det florerer forenklinger rundt denne konflikten. Gode, seriøse og balanserte fremstillinger er derfor noe man trenger mer av. Det er derfor sørgelig at Karin Abraham, heller enn å levere en slik nyansering, presenterer et relativt ukritisk blikk på den israelske versjonen av konflikten.
De palestinske flyktningene
La oss starte med det palestinske flyktningproblemet. I følge Karin Abraham startet dette først etter at de omliggende araberstatene invaderte Israel den 15. mai 1948. Dette stemmer ikke. Av de (ca.) 750 000 palestinerne som ble flyktninger i denne perioden, flyktet så mange som ca 300.000 allerede under borgerkrigsperioden mellom november 1947 og mai 1948, altså før araberstatene invaderte. Mange av disse palestinerne ble direkte fordrevet eller flyktet på grunn av massakre begått av sionistisk milits. Når Abraham ikke tar med denne delen av historien virker det som om Israel ikke har noe ansvar for at palestinerne flyktet. Dette stemmer ikke. Abraham setter videre den palestinske masseflukten i direkte sammenheng med den jødiske flukten motsatt vei – altså fra arabiske land og inn i Israel – i samme periode. Abraham påstår at denne historien er fraværende i det norske ordskiftet. Jeg vil da anbefale Abraham Johannes Due Enstads meget gode artikkel om nettopp dette i Babylon 2/2012. Artikkelen ligger fritt tilgjengelig på nett.
Nå kan det innvendes at dette bare er én artikkel, og ja, Abraham har helt rett i at det er for lite fokus på dette. Problemet er imidlertid at det i Abrahams artikkel fremstilles som om fordrivelsen av jøder fra arabiske land kan brukes til å legitimere at de palestinske flyktningene ikke skal kunne returnere til Palestina. Slik er det ikke. Man må kunne fordømme begge disse flyktningprosessene uten at man kommer til den konklusjonen at fordi både palestinere og jøder ble fordrevet, så har ingen av dem returrett. Det er en moralsk feilslutning. Begge folkene har returrett og begge fordrivelsene skal fordømmes. Man må samtidig også kunne ha en konstruktiv politisk debatt om hvordan en slik returrett skal behandles i praksis. Problemet med teksten til Abraham er at når hun forsøker å si at kravet om absolutt palestinsk returrett er unyansert, så lander hun på et like unyansert standpunkt om at det ikke skal være noen returrett for de palestinske flyktningene i det hele tatt. Slik kommer man ingen vei.
Gaza-forenklingen
Det største problemet med Abrahams artikkel er likevel hennes såkalte nyansering av krigen i Gaza i 2008/2009. Abraham er i harme over statsminister Jens Stolenberg, og hans påståtte forenkling av konflikten. Jens Stoltenberg uttalte til TV2: ”Begge parter må innstille våpenbruken, men Israel må stanse okkupasjonen, trekke seg tilbake fra okkupert land og avvikle de ulovlige bosettingene. Da kan vi få en varig fredsløsning, en palestinsk stat og en israelsk stat”. I følge Abraham er dette en analyse med ”åpenbare svakheter” som setter Israel i et ufortjent dårlig lys.
Karin Abraham mener at Jens Stoltenberg ser ut til å ikke ha fått med seg at hele problemet skyldtes at Israel trakk seg ut av Gaza i 2005. La oss undersøke denne ”nyanseringen”. Abraham har rett i at Israel trakk seg ut av Gazastripen i 2005, uten at dette førte til fred. Men, og det er her Karin Abraham bommer. Hun sier ingenting om hvorfor og hvordan denne uttrekningen fant sted og det kan dermed se ut som om det var snakk om en fredsprosess som ble besvart av palestinsk krigføring. Problemet med et slik narrativ er at det er en svært unøyaktig fremstilling av hva som skjedde i 2005. Israel sin uttrekning fra Gaza, iverksatt av Ariel Sharon, var ikke en forhandlet uttrekning som kom som ledd i en fredsprosess. Tvert imot. Det var en unilateral israelsk uttrekning som gjorde at Hamas kunne promotere det som om det var de som hadde kastet ut Israel gjennom væpnet kamp. Hvis uttrekningen hadde skjedd gjennom forhandlinger ville muligens det gjort at moderate palestinere kunne vist til dette som en suksess og et bevis på at man kan få tilbake land ved hjelp av diplomati. Isteden fikk Hamas altså mulighet til å selge det til det palestinske folket som en militær seier.
Israel ønsket selvsagt ikke at Hamas skulle komme til makten, men det kommer veldig tydelig fram fra israelske uttalelser at uttrekningen fra Gaza aldri var tenkte som del av en fredsprosess. Dov Weisglass, en av Sharons nærmeste rådgivere og en av hjernene bak uttrekningen, har blant annet forklart at motivet for uttrekningen av Gaza var nettopp å frigjøre Israel fra det internasjonale kravet om en forhandlet fredsprosess.
Israel frikoblet seg altså fra fredsprosessen ved å trekke seg ut av Gaza. Dette skjedde samtidig som man i praksis murte landstripen inne. Israel beholdt kontrollen over luftrommet, landegrensene og havet utenfor Gaza. I praksis var det altså ingen avslutning av okkupasjonen, men en omgjøring av kontrollen av landområdet og dens befolkning. Det er i denne konteksten man må forstå hvordan Hamas kom til makten. Inngjerdingen av Gaza, kombinert med at Hamas klarte å selge den israelske uttrekningen som en militær seier, at Hamas representerte en anti-korrupt politikk (i motesetning til Fatah) og at Hamas leverte gode sosiale velferdstjenester, gjorde at Hamas vant valget i 2006. Deretter gikk det meste galt.
Det er likevel ikke slik Abraham skal ha det til at etter Israels tilbaketrekning så eskalerte rakettskytingen gradvis, slik at det etter hvert nærmest kontinuerlig haglet med raketter fra Gaza helt til Israel ikke orket mer og krigen startet. Det er sant at det ble skutt store mengder raketter fra Gazastripen i perioden 2005-2008, men det var ikke en kontinuerlig bombing. Faktum er at dette gikk i rykk og napp og at det ved flere anledninger var lange våpenhviler mellom de to partene. Den siste av disse startet sommeren 2008. Denne våpenhvilen, som var ment å vare i seks måneder med muligheter for forlengelse, ble brutt etter fire måneder da Israel utførte et raid på Gazastripen i november 2008. Det var etter det at situasjonen eskalerte og endte i krig.
Nyanseringen må nyanseres
Jeg har ingen tvil om at Karin Abraham har et ærlig ønske om å skape balanse i den norske forståelsen av konflikten. Problemet er bare at hennes forsøk på å skape denne balansen tar form av å gjenskape ubalansen med motsatt fortegn. Det er sunt å trekke Gaza-debatten ned på et mer politisk plan, men da må man gjøre på en måte som tilstrekkelig kontekstualiserer hendelsesforløpet. Hvis man ikke gjør det risikerer man at fremstillingen kun blir et ”slik ser Israel det” essay. Man står selvsagt fritt til å skrive et essay som baserer seg på den israelske framstillingen av konflikten, men å kalle dette et forsøk på å nyansere vår hjemlig Midtøsten-debatt, det blir rett og slett ganske unyansert.