Som ansvarlig klima- og miljøminister, og etter å ha jobbet mange år for en bedre klimapolitikk, må jeg innrømme at min naturlige refleks er å forsvare det regjeringen gjør i møte med kritikk. Hva som skjer og ikke skjer i dette landet er tross alt mitt og regjeringens ansvar. Når elever over hele Norge i dag streiker for klimaet, vil jeg likevel ikke gå i forsvarsposisjon, men heller understreke: Dere har rett.
Ikke fordi det ikke skjer noe i klimapolitikken. Det skjer mye. Og jeg kunne med glede listet opp alt vi gjør på dette feltet, det være seg vår verdensledende posisjon som elbil-nasjon, vår tilsvarende lederposisjon innenfor grønn skipsfart, at vi satser flerfoldige milliarder på kollektivtrafikk eller at vi verner sårbare havområder som Lofoten, Vesterålen og Senja mot oljevirksomhet.
Norske klimagassutslipp må også nedover, og vi skal redusere de med minst 40 prosent innen 2030. Men det er likevel ingen tvil om at vi ikke har gjort nok. For utslippene er ennå ikke i nærheten av å gå fort nok ned.
Så kunne jeg sikkert vist til idétørken hos opposisjonspartiene, som på flere områder dessuten vil dra klimapolitikken i gal retning. Men det er på siden av poenget. For jeg oppfatter ikke at ungdom som for tiden streiker over hele verden gjør dette av sympati med et spesielt parti, eller i opposisjon til en spesiell regjering, men at det vi snarere ser er en genuin frustrasjon for at politikerne som kollektiv ikke har gjort nok.
Det har de rett i. Ikke fordi vi skal avpolitisere klimapolitikken, det er store forskjeller mellom partier og regjeringsalternativer. Men når globale utslipp øker i den takten de gjør, og har gjort det over flere tiår, uavhengig av regimeskifter og valg i de ulike land, så er det opplagt snakk om en kollektiv svikt som ikke lenger kan fortsette.
At ungdom, som er de som må leve lengst med konsekvensene, tar til gatene, er forståelig. Global oppvarming vil ha store konsekvenser for matproduksjon, for artsmangfold, for bosetningsmønster og for levevilkår over hele verden. Vår generasjon er den første som for alvor merker disse endringene på kroppen – og den siste som kan gjøre noe med dem. Den globale handlingslammelsen i møte med klimaendringene er frustrerende for meg som faktisk deltar i internasjonale klima- og miljøforhandlinger. Og da kan jeg bare forestille meg hvor frustrerende den må være for ungdom som opplever at de ikke har noen innflytelse eller mulighet til å påvirke.
At for lite har skjedd i klimapolitikken handler likevel ikke om at politikere ikke har lyttet til folket. Politikere er, i motsetning til hva mange tror, ganske flinke til å lytte. Det er nemlig én ting politikere er mer avhengige av enn noe annet: Stemmer ved valg. Og det får du ganske enkelt ikke uten å lytte til folks bekymringer.
Likevel har for mange mange vært i overkant opptatt av å lytte til taleføre, høylytte og godt organiserte velgergrupper (og næringsinteresser) som protesterer mot miljøavgifter og andre grep som tvinger oss til å endre livsstil.
Nå må vi lytte mer til ungdom, også de som ennå ikke har stemmerett. Det er de som vil leve lengst med konsekvensene av en mislykket klimapolitikk.