Kultur

UNESCO-medlemskap og dets fiender

Den 31. oktober ble det vedtatt, med overveldende flertall, at Palestina blir ønsket velkommen som medlem av UNESCO. Nå straffes både Palestina og UNESCO hardt. Hvorfor dette sinnet?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Avstemning i Paris

UNESCO-avstemningen fant sted i Paris og var den første av det som kommer til å bli en lengre rekke medlemskapsavstemninger palestinerne vil stå ovenfor. Senere kommer blant annet WHO. Men først altså UNESCO. 107 land, deriblant Norge, stemte for et slikt medlemskap, mens kun 14, deriblant USA og Israel (og Sverige), stemte mot. UNESCO er FNs organ for kultur, utdanning og vitenskap. Organets kanskje mest kjente beskjeftigelse er å styre den såkalte verdensarvlisten. Dette høres uskyldig ut, men reaksjonene fra USA og Israel tyder på noe helt annet.

Både USA og Israel har lenge varslet at de er imot det de beskriver som palestinernes «unilateralisme» ved å gå til FN for å bli et medlemsland. Straffetiltak ble varslet, og slik sett kan man si at palestinerne fikk det som ventet dem. Men det er likevel noe med proporsjonene som ikke stemmer her.

Medlemskap ergo avsluttet medlemsavgift

USA var raskest ute med å reagere. Samme dag som avstemningen ble holdt ble det gjort klart fra USA sin side at de ikke lenger ville betale sine medlemsavgifter til UNESCO. USA står for 22 % av organets midler, så dette er høyst drastisk. I et merkverdig forsøk på politisk balansegang poengterte det amerikanske State Department sin talskvinne at USA fortsatt ønsker å være et aktivt medlem i organet som de ser på som viktig. Heri ligger en diplomatisk-historisk absurditet. President Obama, som altså profilerer seg som den forsonende presidenten, trekker midler fra et organ som forrige president, George W. Bush, fikk USA tilbake inn i etter at Reagan i sin tid hadde meldt USA ut. Men aktive medlemmer skal de fortsatt være. Bare ikke betalende medlemmer.

Dette steget ble så vurdert av Israel, men ingen bestemmelse har kommet på akkurat det punktet. Derimot har Israel gjort det klart at de skal utvide bosettinger med 2000 nye boliger, samt at de skal tilbakeholde de midlene (skatt på varer) de samler inn på vegne av de palestinske selvstyremyndighetene. Det er snakk om 100 millioner dollar i måneden. Dette for å legge press på palestinerne til å komme tilbake til forhandlingsbordet.

Politiske konsekvenser

Dette synes som overdrevne reaksjoner. Litt parodisk kan man si at den eneste konsekvensen et UNESCO-medlemskap har er at fødselskirken i Betlehem endelig kan havne på verdensarvlisten. Men det er ikke derfor USA og Israel reagerer. I det amerikanske tilfellet må det nevnes at dette var en nærmest automatisk reaksjon basert på lover, fra 1990 og 1994, som sier at man skal avslutte betaling til FN-organer som innlemmer Palestina som medlem. Men det hadde vært mulig for Obama-administrasjonen å jobbe rundt disse lovene – hadde den vært villig til å ta en politisk kamp.

Forklaringen ligger i at Israel og USA misliker det palestinske FN-sporet så sterkt at de føler et behov for å reagere kraftig med en gang. Ved å sette foten ned ved UNESCO håper de at de kan sende et klart signal, både til palestinerne og til FNs andre medlemsland, om at prosessen stopper her.

Problemet for Israel og USA er at det palestinske lederskapet har investert altfor mye politisk kapital i FN-sporet til at de kan snu nå. Seieren i Paris, og ironisk nok, den israelske reaksjonen på denne, har vist at FN-sporet faktisk kan gi reelle politiske framskritt. Problemet for palestinerne, på den andre siden, er at dette i realiteten er symbolpolitikk. Medlemskap i UNESCO endrer ingen av realitetene på bakken. At fødselskirken blir verdensarv vil ikke endre det faktum at det er over 500.000 bosettere på den okkuperte Vestbredden.

Mer fra: Kultur