Ulvehat! Ulvedrap! De er sterke, de ordene. I debatten er en enten ulveelsker eller ulvehater. Jeg er ingen av delene, bare lei meg - og trist. Går ikke til skogen lenger. Finner ikke ro på stien, det som ga jevnlig helsebot. Den stille badeplassen frister ikke nå. Bær og sopp får stå i fred for meg. Har ikke plukket på flere år. Begeistringen over røde og blå tuer, legge seg ned og sanke inn, den følelsen er borte. Har jeg mistet verdier, livskvalitet? Svaret er ja! Et svar jeg ikke er alene om. Bygdekvinner flest er ikke så synlige, kaster seg ikke gjerne ut i debatt.
I 2000 fikk vi nærkontakt med den første ulven. Den bet en familiehund hjemme i tunet, fortsatte forbi lekestativet i nabohuset - heldigvis var det kveld - før den passerte et inngjerdet sauebeite og svømte over til et annet. Å samle døde, hente skadde, de to lammene vi trodde savnet mor, skambitte der de sto duknakket inntil hverandre. Tjueto døde dyr var resultatet av ulveleken denne natten.
Rent vann er en av grunnene til at vi har sau her i Akershus nå. På 90-tallet anbefalte myndighetene beiting i skråningene ned mot vann for å hindre avrenning av jord for å bedre vannkvaliteten nedover i Haldenvassdraget. Da ulven kom hit satte myndighetene elektrisk strøm på sauegjerdene. Her er ulven gjerdet ute, ferdes blant folk.
De første ulvespor ble oppdaget i 1996. Nå er ulv stadig sett. En kvinne med hund i bånd og én løs ved siden ble jaget hjem av ulv. Ungjenter på ridetur så heldigvis ulven først, fikk snudd før hestene merket noe og slapp å bli kastet av hestene. Selvsagt var de redde! En bestefar forteller at foreldrene ikke tør la tvillingene gå på baksiden av huset. Foreldre føler det utrygt å la barna stå ved veien og vente på skolebussen. Det er langt flere privatbiler som frakter elever til og fra skolen nå enn før, av ymse grunner.
Bønder har brukt kulturlandskapet etter det mønster at en skal overlevere til neste generasjon i bedre stand enn en selv overtok. De har god greie på vekst og tilvekst, at en ikke skal ta ut for mye. Forvalteransvaret for jord og skog er skjøttet til fellesskapets beste i samråd med myndighetene, en viktig og verdig oppgave. Myndighetene ønsker at hele landet skal bebos og brukes. Svenskene har tenkt annerledes. De har Skåne som spiskammer for befolkningen.
En allmenn oppvåkning skjedde på 70-tallet; Jorda, den eneste vi har, må forvaltes godt. Miljøet fikk sitt eget departement i 1972. Det er bred enighet om at vi må ta vare på miljøet, men hvordan gjør vi det? For noen gjelder det å gjeninnføre villmark, naturen slik den var. Fra det synspunktet blir det å høste av naturen, utnytte naturen, noe negativt.
På landsbygda har folk vært vant til å innrette livene sine uten ulv siden 1854. Da Bernkonvensjonen ble ratifisert av Norge i 1986 var det ikke ulv her. Folk flest så ikke for seg hva som skulle komme. Etter avtalen forpliktet myndighetene seg til å ta vare på skandinavisk ulv, men den er borte. Scandulv er navnet på forskningsprosjektet som studerer de tilflyttede ulvene, russiske ulver. Hvordan de kom er gåtefullt. Mange mener de kom på hjul. Den offisielle meningen er at de kom på egne bein.
Konvensjonen kan gi fritak for å ha rovdyr. Et av vilkårene er hensynet til skade på husdyr. Et annet er hensynet til helse og sikkerhet. Det vilkåret ble ikke referert og sparsomt drøftet i den meldingen som ble utarbeidet som grunnlag for rovdyrvedtaket i Stortinget i 2004. Den gang ble ulvs farlighet nevnt, men er sjelden å se i debatten nå.
Ulvekonflikten er voldsom, men smalere enn den burde. En hører om sauebønder som ikke passer dyrene sine og om blodtørstige jegere. Men ulvens gjenkomst har flere aspekter. Merking av dyr er blitt et tema. Her i kommunen hadde en ulvinne dype kjøttsår etter halsbåndet, hun ble bedøvet, fikk fjernet det, men sjanglet ut i veien og ble påkjørt. Noen spør om en bruker de mest humane metoder for merking? Ulvens rett til privatliv er også løftet fram som en dimensjon å stille spørsmål ved i vår ulveforvaltning. Kanskje burde ulven slippe å være her? Mange tenker slik, men vegrer seg for å si det.
Å si at en er redd for ulv blir feiet bort som barnslig tro på eventyr, skammelig nesten. Dessuten godtar en jo andre farer; biler, bratte fjellhyller og vannkanter. Forskjellen er at dette oppsøker en selv. At ingen er drept av ulv her i landet siden tidlig på 1800-tallet henger jo sammen med at ulven ble utryddet i 1854.
Ulvefrykten stikker dypt, tuftet både på tradisjoner og erfaringer. I Det gamle og i Det nye testamentet beskrives ulven som et glupsk dyr, særlig ute etter sau og lam. I det navngjetne diktet Divina Comedia fra 1300-tallet skrev Dante om ulv: «… en frådende ulvinne med glupsk begjær i sine magre flanker; hun har gjort livet usselt for så mange.» En fotnote viser til ulv som bilde på grådighet, en av de sju dødssynder.
Ulv kan drepe mennesker; Norsk institutt for naturforskning, NINA-722, lokalhistoriske skrifter viser det samme; Pousette 1995, Snerte 2000, gamle kirkebøker er også kilde til kunnskap og i avisene finnes notater; en kvinne som falt ble drept av ulv i Kolmården dyrepark for få år siden og Canada er en kvinne nylig tatt av ulv.
Jeg er redd ulv, bekymret for at den kan ta barn og sorgfull når kjælehunder blir bitt i hjel. Ulven holder seg ikke bare i skogen, men ferdes på jorder, ved hus og på tun. Vi er lei av å bli tillagt meninger, bli utsatt for latterliggjøring og hersketeknikker. Vi håper å få leve i tilvant levestandard, føle trygghet på helsebringende skogstur, finne gleden ved å høste bær og slippe bekymring for barn når de leker ute.