I Dagsavisen 12. juli har leder av klima og miljøutvalget i Enebakk kommune Nils-Petter Wiik et innlegg hvor han tar for seg regjeringens ulvepolitikk. Jeg vil herved gå noen av Wiiks argumenter nærmere etter i sømmene.
Norge har i dag en ulvebestand på om lag 30 individer. I Italia og Spania er bestanden henholdsvis 600–800 og 2.000. Hvorfor Norge ikke skulle kunne opprettholde en levedyktig ulvebestand når andre europeiske land med betydelig mer folketetthet satser på å sikre nettopp dette, er en gåte.
Wiik mener at Stortinget bør få mer makt på bekostning av Bernkon-vensjonen. Dette er en uholdbar løsning dersom vi skal opprettholde en levedyktig rovdyrbestand her til lands. Norge har et ansvar for å sikre at utrydningstruede dyr ikke forsvinner fra naturen. Wiik mener også at lokaldemokratiet er uten innflytelse når det gjelder forvaltning av rovdyrbestander, og viser til avslag på søknad fra Trysil kommune om å felle Slettåsflokken. En slik søknad sier noe om kommunens manglende evne til å prioritere vern av en truet dyreart, noe som da vil kreve at staten setter foten ned når ønskede lokale tiltak strider mot en levedyktig ulvestamme.
Videre mener Wiik at ulvesonene bør avvikles i sin nåværende form. Venstre ønsker å etablere en felles nordisk forvaltningsplan for å sikre at rovdyr overlever, inkludert ulv. Dette innebærer også å opprettholde ulvesonene, som kun omfatter 5 prosent av Norges totalareal. Wiik nevner også at utmarksområdene til ulv bør være store nok til at ulvene kan leve ut sine rovdyrsinstinkter, samtidig som han mener at menneskets verdi framfor dyr bør grunnlovsfestes. Dersom Norge skal kunne opprettholde sine forpliktelser internasjonalt når det gjelder å sikre rovdyrbestander, må det stimuleres til nye næringer i områder nær ulvesonene dersom sauehold kommer i konflikt med ulver. Mennesker og rovdyr må kunne gå hånd i hånd som del av en felles natur.