Av Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp
Den økonomiske ulikheten øker i mange land. Med dette øker også sosial uro. Flere av de store humanitære katastrofene verden nå opplever er politisk skapte kriser som kunne vært unngått dersom regimene hadde møtt folkets krav om rettferdig fordeling og demokratisk medbestemmelse. Økende ulikhet går ofte hånd i hånd med undertrykking av organisasjonsfrihet og folkestyre. Kampen mot ulikhet og sosial uro må kjempes av folk selv, gjennom sterke folkelige organisasjoner som kan være demokratiske talerør og vaktbikkjer overfor sine regimer og eliter. Disse organisasjonenes kamp mot ulikhet må vi bidra til å støtte.
Den økonomiske ulikheten i verden er alt for høy, og ulikheten i formue er mye høyere enn i inntekt. Som den franske økonomen Thomas Piketty har vist i sin forskning: konsentrasjon av rikdom har en tendens til å forsterke seg dersom det ikke tas politiske grep for å fordele den. I dag kontrollerer de 10 prosent rikeste 87 prosent av verdens formue. Det er dramatiske tall.
Norsk Folkehjelp lanserer denne uken sin andre rapport om ulikhet og utvikling; Inequality Watch II. I rapporten legger vi frem forslag til en ny strategi for å redusere den økonomiske ulikheten.
Å stemme ved valg er ikke nok
De rikeste i verden eier stadig mer av verdens ressurser, og den økonomiske ulikheten har lenge økt internt i de fleste land. Vi finner store ulikheter mellom fattige og rike både i land med godt utviklede demokratier og i mindre demokratiske land.
Kampen for mer demokrati har ofte fokusert på å få på plass formelle demokratiske institusjoner og mulighet for folket til å stemme til valg. Dette har ikke vært nok til å redusere forskjellene mellom fattige og rike. Vi trenger en ny strategi for å bekjempe ulikhet. To av de viktigste tiltakene må være å støtte og styrke organisasjoner som utfordrer den økende konsentrasjonen av makt og penger, og å støtte kollektivt forhandlede løsninger når det gjelder lønnsfastsettelser, investeringer samt bruk av naturressurser
Økende forskjeller internt i land
I Egypt eier de rikeste 10prosent av befolkningen hele73prosentavlandetsrikdom. Også i Norge ser vi en voksende og svært ulik fordeling av formue, mensinntektsfordelingen er relativt jevn.
Tendensen til økende konsentrasjon av rikdom og økende inntektsulikhet gir grunn til bekymring. Sosial urettferdighet var underliggende årsak til flere av de pågående konfliktene i verden i dag, blant annet i Midt-Østen og Nord-Afrika. Selv i Verdens økonomiske forum, hvor mange av de rikeste i verden deltar, har gjentatte ganger formidlet at de anser voksende ulikhet som den største trusselen i årene framover. Men verken det internasjonale samfunn eller den norske regjering gjør noe særlig for å bekjempe utviklingen.
Vekst er ikke nok
Rundt 70prosentav verdens«absoluttfattige» bornåimellominntektsland. Detteviser atden økonomiske veksten ikke nødvendigvis kommer de fattige til gode. Dagens fordelingspolitikk fungerer dårlig. Veksten «sildrer ikke ned» slik en rekke økonomer og politikere har forsøkt å fortelle oss. Denraske økningenihøye lederlønningerblant annet imange utviklingsland,erensterkdriveravulikhet.
Ja, det har blitt færre fattige i mange land. Når gapet mellom fattige og rike likevel øker, brer misnøyen seg i mange land over at noen få tar stadig mer av ressursene. Det er en gammel sannhet at med rikdom følger makt. Stor konsentrasjon av rikdom gir elitene en uforholdsmessig makt til å påvirke og drive en politikk som fremmer deres egne interesser. Kombinert med press på ytrings- og organisasjonsfrihet er dette en farlig miks.
Plattformen som Norsk Folkehjelp presenterer i vår nye rapport utfordrer oss alle. Verden endrer seg og vi må tilpasse arbeidet vårt og finne nye måter å bidra til utvikling og reduksjon av ulikhet på. Vi utfordrer den norske regjeringens utviklingspolitikk. Med regjeringens økte fokus på næringsutvikling og handel, blir det desto viktigere å samtidig ha tiltak som fremmer fordeling og sosial utjevning.
Arbeidet mot ulikhet er blant annet avhengig av at det finnes demokratiske folkelige organisasjoner som kan fungere som vaktbikkjer og legge press på myndighetene. Vår rapport Inequality Watch II, ser nøyere på dette gjennom et dypdykk i situasjonen for ulikhet i Norge, Ecuador, Spania, Egypt, Tunisia, Viet Nam, og Sør-Afrika.
For lite demokrati
Spania har sett en dramatisk økning i ulikhet. Dette ble tydelig for alle etter finanskrisen, men burde vært forutsett også før krisen satte inn. De etablerte partiene tok heller ikke hensyn til de omfattende protestene mot innstrammingspakkene etter krisen.I 1975-76 var det den spanske eliten som inngikk en pakt for å sikre stabilitet, innføre valg og bygge demokratiske institusjoner. Folkelig deltakelse og respekt for sterke interesseorganisasjoners høringsrett og medbestemmelse har hatt lite plass i spansk politikk. Men når store grupper nå har blitt rammet hardt av den økonomiske krisen, mistet jobben og mange står helt uten levegrunnlag og inntekt, ser vi tydelig hvordan det koker under overflaten i det spanske samfunn.Og når politikere ikke lytter til folk, bidrar det til økende frustrasjon og sinne på grasrotplan som på sikt kan skape uro og radikalisering som påvirker hele Europa.
Organisert protest og omfattende mobilisering gjennom nesten to tiår var veien folk i Ecuador måtte gå for å få til en endring i økonomisk politikk, og dermed reduksjon av ulikhet. I Tunisia spilte økonomisk ulikhet sterkt inn i de omfattende protestene vi kalte ”den arabiske våren”, men uten sterke folkelige interesseorganisasjoner og politisk vilje har demokratisering foreløpig ikke ført til endringer i fordelingspolitikken og gjør dermed også de demokratiske framskrittene svært sårbare. Mobiliseringen i Egypt ble på samme måte enkelt slått ned på grunn blant annet av mangel på brede sterke demokratiske folkelige organisasjoner. Og iSør-Afrika truer mangelen på sosial rettferdighet demokratiet de kjempet så hardt for og organisasjoner kjemper nå på nytt for omfordeling og reell bedring av levekårene for det svarte flertall.
Norge har klart å holde relativt små økonomiske forskjeller i befolkningen over tid. Grunnen til dette er at vi har lagt vekt på viktigheten av organisert representasjon og forhandlinger – nettopp blant vanlige folk, slik som arbeidere, bønder, fiskere, kvinner, eller i dag de mange organisasjonene som representerer utsatte grupper i samfunnet.
Mer demokrati
Økt økonomisk ulikhet legger til rette for at elitene får mer makt og dermed også større mulighet til å føre en politikk basert på rene egeninteresser. Dette hindrer omfordeling og bidrar til at ulikheten øker. Samtidig har organisasjoner som kunne representert en motvekt blitt svekket verden over, spesielt fagbevegelsen. Dette er en ond sirkel vi må komme oss ut av.
Svaret må være mer demokrati, basert på at vi støtter organisering og danner allianser slik at det finnes en motvekt som kan fremme interessene til de mange som taper i dagens situasjon. Vi trenger sterke organisasjoner som kan forhandle fram en politikk som omfordeler og reduserer ulikhet. Regjeringen må også støtte opp om at demokrati, organisasjonsrett og redusert ulikhet skal legges inn i FNs nye utviklingsmål.
Norsk Folkehjelp utfordrer regjeringen til å føre en utviklingspolitikk som fremmer omfordeling og reduserer ulikheten i våre samarbeidsland. En god fordelingspolitikk må bygges på folkelig organisering, aksept for kollektive forhandlinger for å finne løsninger på samfunnsproblemer, samt krav om at myndighetene skal vise åpenhet og gi folk tilgang på informasjon. Økende ulikhet er en tikkende bombe. Hvis ikke vi offensivt adresserer dette raskt vil sosial uro og antall humanitære katastrofer øke. Det har vi ikke råd til å la skje.