Bernt Hagtvet, professor emeritus i statsvitenskap ved UiO, rykket ut 30. august i Dagsavisen mot forfatter og musiker Sverre Knudsens og hans nye prosjekt «GUD». Hagtvet kommenterer Knudsens utsagn som «Noe av det mest gjørmete som har vært presentert i norsk offentlighet på lenge. Helt substansløst. Praktfullt egnet som øvelse i usaklig debatteknikk.»
Den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau påpekte viktigheten av saklig debatt, hvor debattnivået skulle ta utgangspunkt i motstanderens sterkeste kvaliteter. Også Arne Næss var inne på dette. Hagtvet er en av Norges fremste fascismeforskere og vi må kunne forvente høyt debattnivå og forbilledlige bidrag. Vi må kunne gå ut fra at han som akademiker er selvautoriserende, og at han ikke uttaler seg uten å ha satt seg grundig inn i saken. Det er derfor litt av en gåte hvorfor Hagtvet etterlyser Knudsens definisjon av rasisme, siden henviser i intervjuet til en pamflett hvor denne definisjonen står – uthevet – flere ganger. Leste Hagtvet Knudsens pamflett før han rykket ut, eller kan vi anse Hagtvets utspill som en «praktfullt egnet øvelse i usaklig debatteknikk»?
Hagtvets hensikt var uten tvil å frata Knudsen troverdighet og legitimitet, samtidig som han med nærmest barokke virkemidler etterlyser en redaksjonell knebling av Knudsen, noe som åpner for en sammenligning med Voltaire siden også franske autoriteter var raskt ute med offentlig å brenne Voltaires bøker om toleranse. For det er nettopp toleranse Knudsen diskuterer i sin pamflett «Frie og reptile» i sin oppsummering av erfaringer fra en personlig og politisk skueplass.
Det kan virke som om det særlig er kritikken av Terje Tvedt, Hagtvets gode venn, som rammer og som er årsaken til at Hagtvet rykker ut, men det medfører at den gamle ml-kritikeren Hagtvet devaluerer seg selv som inhabil. I tillegg validerer han Knudsens påstander når han skriver at «Tvedt kan bebreides noen ganger å være litt skjødesløs i omgangen med sine begreper. Det gjør han lett å misbruke av folk han ikke ligger nær, verken politisk eller kulturelt». Det er nettopp dette misforholdet som er Knudsens poeng. Samtidig er Tvedt ikke noe hovedpoeng i Knudsens prosjekt, men en av fire konkrete eksempler på denne type uansvarlig skjødesløshet Knudsens poeng er at intoleranse hverdagsliggjøres og redegjør for konkret bruk av denne type samtaleinnhold som på lang sikt er med på å sedvane-endre samtalen så sakte at vi en dag ikke lenger merker når mennesker vurderes generaliserende eller som grupperinger; når mennesker går fra «DU» til «DE». I sin forrige plateutgivelse (2016) kommenterte Knudsen dette perspektivet med en kollektiv selvkritisk oppfordring i tittelen «VI».
Det er særlig i kommentarfeltene på nett vi finner et gjørmehav av udokumenterte påstander, gjentakelser og ekkokamre av fiendebilder. Dette er, som Hagtvet nok vet, et felt hvor verken Arne Næss eller Rousseau formaterer debatten. For hvordan debatterer man med instinkter? Hvordan forholder man seg til oxytocinkrevende debattrom? Hvordan snakker man om kompliserte tema i to-ords overskrifter? Knudsens spørsmål er hvordan hatutsagn normaliseres og kollektiviseres. Hvordan påvirkes grensene for intoleranse? Hvor kommer slikt tankegods fra? Hvem produserte meningsinnholdet for Anders Behring Breivik?
Det er dette gjørmehavet særlig Hege Storhaug og Kjetil Rolness ror sine båter på og som Knudsen undersøker og forholder seg til – kritisk – ikke som akademiker, men som forfatter, musiker og videokunstner, i et politisk perspektiv, og som Hagtvet nå kritiserer for å være uten substans. Hagtvets utspill ble for øvrig umiddelbart plukket opp og postet av en triumferende Rolness, til jubel fra sine kommentarfeltkamerater.
Også historiefaget er preget av perspektiv og optikk, og Hagtvet har, heldigvis, med sin mangel på kritisk sans, ikke monopol på tolkning av fascisme. For det kan vise seg at Knudsen har mer rett i sin analyse enn Hagtvet umiddelbart fornemmer. Kapitalisme og storindustri har fordeler av diskriminering og «lavkaste»-perspektivet, skriver Knudsen i sin pamflett. Hva er det som er så gjørmete ved dette, Hagtvet?
Der den amerikanske historikeren Ashley Turner forklarte Nazi-tyskland som selvfinansiert á la speiderguttbevegelsen (via skjortesalg, slips og emblemer), forklarte mer kritiske historikere nazismen som finansiert av industrikonsern. Listen er lang. Store økonomiske interesser stod på spill for f.eks kjemiske selskaper som IGFarben (etter krigen delt i fire selskap: Bayer, Hoechst, AGFA og BASF), og konsentrasjonsleirene skaffet gratis arbeidskraft. Fritz Thüssen, eide stålverket Vereinigte Stahlwerke, skrev boken «I paid Hitler». Det er ubestridt at Thüssen (i dag et velgående rulletrapp- og heisfirma) finansierte nazi-Tyskland. Henry Ford, leverte 90 % av nazi-lastebilene ved krigens begynnelse, og benyttet sin private avis, The Dearborn Independent, til å publisere
antisemittiske artikler. På tross av at disse ble avslørt som bløffjournalistikk, hindret det ikke Hitler i en ren avskrift i Mein Kampf. Spinoff-tankene lever fremdeles i beste velgående, og byggingen av gamle og nye fiendebilder benyttes av de som ser seg tjent med det, også i norsk næringsliv og politikk.
Hvorfor belyser ikke Hagtvedt denne kampen mellom økonomi og politikk – noe som burde være en kjent problemstilling for en professor og ekspert på feltet fascisme og nazisme – heller enn å forsøke å kneble en forfatter som utfordrer feltet til en debatt i dagslys?
Om Hagtvet skulle trenge å friske opp sitt akademiske felt kan han begynne med Jacques R. Pauwels «Big Business avec Hitler» som blant annet påviser Coca Cola som offisiell leverandør til Wehrmacht, med monopol på mineralvannsalg i de tyske okkupasjonsstatene. Dette underbygger Knudsens argumentasjon om en sammenheng mellom fascismeutvikling og kapitalinteresse. Er det dette du kaller gjørmete, Hagtvet? I så fall - hvem er det du representerer?