#uforsvarlig historie 6

Høsten 2015 startet jeg som pedagogisk leder i en kommunal barnehage i Oslo kommune. Jeg var nyutdannet og hadde sett frem til en høst full av utfordringer, mestringsfølelse og glede for endelig kunne begi meg ut i mitt drømmeyrket jeg lenge hadde jobbet så hardt for. Det tok ikke mer enn 3 dager i min nye jobb at en av de tre ansatte på avdelingen min ble sykemeldt. Usikkerheten tok meg; «er det på grunn av meg at «Kristin» er sykemeldt?». Jeg var som nevnt nyutdannet - men jeg var også uerfaren. Og nå var det min jobb å motivere de to andre ansatte som var igjen, i tillegg til meg selv. «Dette går bra! Det er nytt barnehageår, ny barnegruppe og ny ansattgruppe! Vi skal klare dette!», sa jeg med tidenes optimisme da de sukket seg da beskjeden om kollegaens sykemelding kom. Det jeg ikke visste var hvor ekstremt vanskelig det ble å skulle strekke til i hverdagen med én voksen mindre. Men vi gjorde så godt vi kunne og forklarte og begrunnet våre pedagogiske valg for foreldrene på bakgrunn av at vi manglet en voksen. Det måtte tross alt gå 16 dager før vi kunne få vikar. Før det var gått 16 dager ble min andre kollega, «Kenneth», syk. Han slet med sine ting og var borte litt til og fra. Så da var det bare «Siri» og meg igjen. Siri og jeg var alene med 24 barn. For det var fortsatt ikke gått 16 dager. I tillegg var jo ikke Kenneth sykemeldt - han hadde bare enkeltdager her og der hver uke. Jeg jobbet på en storebarnsavdeling og vi hadde nettopp fått mange nye barn på avdelingen. Disse første ukene var fokuset på tilvenning - og jeg var opptatt av å gi de nye barna en trygg overgang til ny avdeling samtidig som jeg skulle bli kjent med den resterende barnegruppen og legge tilrette for en god hverdag for -alle som skulle inneholde lek og glede, rutiner og nye erfaringer. Da det var gått 16 dager var Kristin fortsatt sykemeldt og vi fikk endelig vikaren vi hadde krav på. Lite visste jeg hva det innebar å få en vikar. Kort oppsummert; det var «digg» å få to hender ekstra - vi hadde tross alt vært så få voksne den siste tiden. Ulempen var bare at Kenneth var borte til og fra fortsatt. Så han fikk vi ingen vikar for. Så det var for det meste Siri, meg og en ny vikar for hver dag. Dette tæret på oss alle - og foreldrene begynte å merke på engasjementet vårt. En dag jeg kom på jobb får jeg beskjed om at i tillegg til Kristin sin sykemelding er også Kenneth OG Siri syke. Men jeg skulle få en vikar - og jeg var lovet en som hadde blitt godt kjent med barna og rutinene på avdelingen. Den dagen var jeg selv så sliten. Da hadde jeg jobbet i to måneder med ansatte som jobbet til og fra. Jeg gråt på kontoret til styrer og fortalte at jeg ikke mestret jobben min. Jeg følte jeg sviktet barna og at barnegruppen var ute av kontroll. Jeg ble beroliget med at det var det berømte «praksissjokket» (overgang fra utdanning til yrke). Den dagen ble jeg lovet at de andre avdelingene skulle hjelpe meg og at alt skulle bli bedre. Problemet var bare at det var ikke bare min avdeling som hadde fravær. Det ble dessverre aldri slik at jeg fikk hjelp. Men det handlet ikke om meg. Jeg var jo der for barna; jeg var deres talsmann og deres ansikt utad. Jeg ville ha ansatte for at barna skulle få en hverdag som var trygg, forutsigbar og godt tilrettelagt var for lek, mestring og vennskap. Men med Siri, en vikar og meg selv ble ikke barnas hverdag slik. Jeg kjente sånn på denne urettferdigheten at jeg så meg nødt til å slutte da jeg ikke klarte å gå god for den hverdagen vi hadde med 24 barn, to faste ansatte og en tilfeldig vikar fra dag til dag.