Nyheter

#uforsvarlig historie 16

Ordene treffer som ei slegge i mellomgulvet. Ordfattig og paff, svarer jeg ikke en gang. Jeg kjenner at jeg bare vil sette meg ned å gråte. Det gjør jeg også, i pausen min. Da sitter jeg på personaltoalettet og gråter.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Avdelingen har vært preget av sykdom noen måneder. En ansatt er kronisk syk, men fritak fra arbeidsgiverperioden har ikke er gått gjennom enda. Den andre har hatt hyppig korttidsfravær.

Jeg har følt meg litt alene om jobben, ensom, overarbeidet, demotivert og utslitt. Men jeg må legge alt det til side, for om ikke jeg er tilstede så går det på bekostning av barna. Ubunden tid (planleggingstid) har jeg ikke sett snurten av på over en måned. Og nå har jeg sluttet å sitte på egen fritid, fordi da er jeg allerede en håpløs kjæreste som sover hele ettermiddagen på sofaen og har absolutt ikke noe sosialt liv i helgene med vennene mine.

Jeg vet en mor er særlig frustrert over personalsituasjonen. Hun gir tydelig uttrykk for at hun ikke synes det er holdbart. Jeg er veldig enig, og må komme med samme gamle leksa om og om igjen: "Det er dessverre ikke vikarmidler før det har gått 16 dager, og vi får god hjelp fra naboavdelingene." Hun er på ingen måte fornøyd med svaret, og jeg ser jo at argumentet ikke holder mål.

Det er uforsvarlig, og som arbeidstaker synes jeg tilbudet barna får er langt under kvalitetsmålene i rammeplanen. Der kan jeg jo ikke argumentere en gang. For pedagogiske planer har jeg jo for lengst lagt på hylla, jeg har jo ikke kapasitet til å gjennomføre dem allikevel. På de verste dagene står barna ved porten og gråter når jeg skal hjem for dagen. Og jeg går hjem med en ekkel følelse av at jeg burde blitt igjen ut dagen, men at jeg kan ikke. For det er snart ingenting igjen av meg å gi av her. Jeg føler jeg svikter, til tross for at jeg jobber ubunden tid og enkelte dager overtid uten kompensasjon.

Så kommer mora en dag. Hun har fått nok: "Du gjør ikke jobben din, siden det ikke er vikar hos dere!" Ordene treffer som ei slegge i mellomgulvet. Ordfattig og paff, svarer jeg ikke en gang. Jeg kjenner at jeg bare vil sette meg ned å gråte. Det gjør jeg også, i pausen min. Da sitter jeg på personaltoalettet og gråter. Anklagelsen sårer, selv om jeg vet den ikke er sann, for der nekter jeg å ta skylda, etter å ha ofret samliv, sosialt liv og min egen psykiske helse. For det er ikke jeg som bestemmer rammene for vikarbruk i barnehagen. Det er heller ikke jeg som tar beslutningen om vi skal bruke penger fra det lille budsjettet vi har. Og jeg har informert styreren om situasjonen. Det føles urettferdig at jeg skal ta støyten.

Dagen etter kommer jeg på jobb. Jeg blir stående som forstenet på avdelingen. En ansatt fra en annen avdeling kommer tilfeldigvis innom, og spør hva som skjer. Jeg klarer ikke annet enn å si at jeg er "tom", jeg klarer ikke mer. Hun tar over litt og sier at jeg kan gå til sjefen og si fra. Jeg er frekk nok til å buse inn på et viktig møte, hun slokker brann ved å støtte på avdelingen den dagen, så er jeg tilbake til hverdagen min igjen neste dag. Det er jo fortsatt ikke vikarmidler å ta av.

Så når kunnskapsministeren bruker brukerundersøkelsen som målestokk for bemanning, så bør han ta til etterretning at det er oss ansatte foreldrene bedømmer, ikke spesifikt om de er fornøyd med bemanningsnormen i barnehagen. Foreldre flest synes de barnehageansatte er flotte, omsorgsfulle og gode mennesker som gjør sitt beste for å møte barna deres som individer hver eneste dag. Foreldre flest har enorm respekt for den jobben vi gjør, mer respekt enn jeg tror kunnskapsministeren har. Jeg hører til stadighet "Jeg forstår ikke hvordan dere får det til!" når jeg er i garderoben med flere barn. Eller "Jeg synes det er tøft med ett barn, så kom nummer to, og jeg er utslitt. Hva er du laget av?"

Og det er nettopp det. Vi er ikke laget av titan, ikke har vi superkrefter, vi er faktisk helt vanlige mennesker, som til slutt går i kjelleren vi også. Og vi hadde fortjent en forsvarlig bemanningsnorm.

Mer fra: Nyheter