Debatt

#uforsvarlig historie 12

Ny utdannet, spent, full av forventninger, full av glede og motivasjon. Endelig kunne jeg kalle meg barnehagelærer, og endelig skulle jeg begynne i min nye jobb som pedagogisk leder. Før jeg visste ord av det ble spenningen, forventningene, gleden og motivasjonen byttet ut med uro, bekymring, en følelse av å ikke være god nok, ikke strekke til og håpløshet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ny utdannet, spent, full av forventninger, full av glede og motivasjon. Endelig kunne jeg kalle meg barnehagelærer, og endelig skulle jeg begynne i min nye jobb som pedagogisk leder. Før jeg visste ord av det ble spenningen, forventningene, gleden og motivasjonen byttet ut med uro, bekymring, en følelse av å ikke være god nok, ikke strekke til og håpløshet. Det var min andre uke på jobb, vi var 3 voksne og 19 barn. 14 av disse var under 3 år, noe som betydde at vi i utgangspunktet jobbet underbemannet. I tillegg skulle en av assistentene mine på ferie i 2 uker.

Jeg gikk opp på kontoret for å høre med styrer om det hadde blitt satt inn noen vikar for den perioden, eventuelle hvilke vikarer jeg kunne kontakte. Svaret jeg fikk sjokkerte meg. Styrer sa «Det er ikke satt inn noen vikar de 2 ukene, og det skal heller ikke settes inn noen vikar. Vi må spare vikarbudsjettet til senere i høst, da det erfaringsmessig blir en del sykdom». Jeg ble stående å tenke «ingen vikar i 2 uker, fordi man må spare vikarbudsjettet. Det betyr at vi blir to voksne på 19 barn, hvor av 14 av disse er under 3 år». Før jeg gikk ned på avdeling igjen spurte jeg styrer om hvordan vi skulle løse utfordringen vi sto overfor, men ingen løsning ble lagt frem. Vi kunne ikke låne en voksen fra en av de andre avdelingene da de av diverse årsaker ikke hadde mulighet til å hjelpe oss. Vi måtte klare oss selv.

Jeg tuslet ned på avdelingen igjen å fortalte assistene mine hva jeg hadde fått beskjed om og utfordringen vi hadde i vente. Hun som skulle på ferie ble sjokkert og sa hun ikke ville reise på ferie allikevel. Aldri i verden om hun hadde samvittighet til å reise når vi som var igjen skulle ha 19 barn alene, samt måtte jobbe flere timer overtid i 2 uker for å dekke opp slik at ingen av oss ble alene hele morgenen, eller ettermiddagen.

Ukene gikk og den ene assistenten min reiste på ferie, og vi to som var igjen brettet opp ermene og gjorde så godt vi kunne. Det tok ikke lang tid før foreldrene begynte å lure på hvorfor det ikke var satt inn noen vikar. De ble bekymret for både barnas sikkerhet, men også for oss voksnes fysiske og psykiske helse. Foreldrene gikk til styrer og sa at dette ikke gikk, dette måtte det finnes en løsning på for dette var helt uakseptabelt. Løsningen ble at vi fikk låne en assistent fra en annen avdeling, som igjen betydde at det nå var to avdelinger som gikk underbemannet. Vi kom oss igjennom de 2 ukene, men underbemanningen hadde tatt på både for ansatte og foreldre. Ett foreldrepar valgte å ta sitt barn ut av barnehagen, da de mente barnehagen ikke drev forsvarlig. 3 ansatte ble langtidssykemeldte etter kort tid og vi måtte ha vikarer og vipps så var vikarbudsjettet brukt opp og vi måtte nok en gang jobbe i lange perioder underbemannet.

Dette er 1,5 år siden og den dag i dag sliter barnehagen med samme problemstillingen. Avdelingene er underbemannet, sykefraværet er skyhøyt (35 % sykefravær), vikarbudsjettet er skrapa og arbeidet som legges ned handler i all hovedsak om å komme seg gjennom en dag om gangen. Det er gjennomtrekk av ansatte da folk ikke orker å jobbe på et slikt sted, nå har jeg valgt å slutte i jobben selv. Jeg klarer ikke lenger ha konstant dårlig samvittighet overfor barna, kollegene mine og foreldrene. Fakta er at jeg skammer meg.

Mer fra: Debatt