Kultur

U-21 i Israel

Derfor kan Israel uten offentlige motstemmer fra det israelske fotballforbundet fortsette å fengsle palestinske fotballspillere uten lov og dom.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mellom slagene nyter spillerne på Norges U21-landslag livet på den hvite stranden ved et blått hav i Tel Aviv. Kampene går på en smekker, grønn gressmatte på et flott stadion med tilstrekkelige tribuner og rom for journalister. Dette står i skarp kontrast til den grå stranden og det nå skitne havet utenfor Gaza og de små, men stolte, bombede fotballstadionene på den beskjedne stripen. Jeg heier på de flotte unge, norske fotballspillerne i Israel, samtidig som det gjør vondt å betrakte forskjellene fotballen lever under hos de to folkene. Jeg tenker: Hvordan er det mulig å belønne israelsk fotball med et Europamesterskap, når vi vet at israelske politikere bidrar nesten hver dag til å ødelegge og å «drepe» fotballen hos sine naboer, slik den tidligere fotballspilleren fra Gaza, Mahmoud Sarsak, ordlegger seg?

Når det israelske fotballforbundet er stumt, blir det tatt til inntekt for landets politikk. Italienske Domencio Losurdos utlegging av liberalismens skyggesider kan være en innfallsport til å forstå dette paradokset, uten samtidig å godta UEFAs politikk. Det moderne Vesten vokste fram ved å forsvare individets frihet mot autoritært styresett og adelens definisjonsmakt. Denne siden av liberalismen har lenge vært nord-vestens stolthet. Skyggesidene, derimot, vil vi helst glemme. Det er her en forståelse av israelsk politikk kommer inn. Israels frihet betyr palestinernes ufrihet med den samme logikken som Vestens frihet var indianernes ufrihet. Palestinernes land kan framstå som en tom krybbe for et israelsk folk i et forsvar for en geografisk identitet. Slik Alexis de Tocqueville i boka «Om demokratiet i Amerika» legitimerte utryddelsen av indianerne ved Mississippi-dalen, kan den israelske koloniseringen av Vestbredden og ødeleggingen av palestinsk fotball rettferdiggjøres ved hjelp av den ideologiske ideen om et «land uten folk» (Palestina) gitt av Gud til et folk uten land (Israel). Hvis en slik logikk forstås som en sentral undertekst av israelsk politikk, kan det bidra til å naturliggjøre palestinsk ufrihet.

Slik sett kan liberalismen og israelsk politikk forstås å være herrefolkets ideologi. Ifølge Losurdo har denne liberalismen aldri vært universell. Frihet gjelder ikke for alle, bare for de utvalgte i bibelsk og sekulær logikk. Derfor kan Israel uten offentlige motstemmer fra det israelske fotballforbundet fortsette å fengsle palestinske fotballspillere uten lov og dom, skyte skremmeskudd på unge fotballspillende gutter på Gazastripen, bombe den samme stripen med ujevne mellomrom, hindre fotballspillere fra Vestbredden i å rekke sine kamper og å kolonisere stadig større områder av palestinsk jord. Det er jo ikke så farlig, så lenge det globale samfunnet bare reagerer på papiret og ikke med praktisk konsekvenspolitikk. Hvor lenge skal vi godta at Israel definerer sitt «profane rom» gitt av Gud til et folk uten land ved at Palestina misforstås som et land uten folk?

Mer fra: Kultur