Kultur

Tyrkia, Syria og kurderne

Et stort antall internasjonale notabiliteter med Hillary Clinton i spissen lyste for få dager siden sin velsignelse over den syriske opposisjonsfronten SNC som var samlet i en tyrkiske byen Istanbul. Det er selvsagt utmerket at den syriske opposisjon

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den tyrkiske regjeringa forsøker åpenbart å få kontroll over opposisjonen i Syria, og har like åpenbart sine baktanker med dette. Det er naturligvis legitimt av Erdogan og hans AK-parti å ønske å dempe volden og å få et bedre forhold til nabolandet. Det er også utmerket at Tyrkia tar imot de mange tusen flyktningene som strømmer over grensa, men det er også påfallende at SNC konsekvent nekter å anerkjenne de kurdiske syrernes ønsker. (I klar motsetning til den iranske opposisjonen).

SNC har liten støtte fra den kurdiske befolkningen i Syria, som utgjør 10- 15 % av befolkningen i landet. SNC nekter for det første å ta hensyn til det overordnede kravet om endre definisjonen av Syria som en arabisk stat. SNC nekter dessuten å imøtekomme det kurdiske minimumskravet om autonomi for etniske minoriteter. SNC avvises derfor av mange kurdere og andre opposisjonelle.

For Tyrkia er det plagsomt nok å ha et autonomt Kurdistan i Irak, og en misfornøyd kurdisk minoritet innen egne grenser. Etter en forsiktig åpning for kurdiske krav for noen år siden har Erdogan nå slått inn på den samme harde politikken overfor kurderne som hans forgjengere har ført. PKK-lederen Erdogan sitter isolert på fangeøya Imrali, og tusenvis av kurdiske politikere sitter i fengsel for slike diffuse forbrytelser som å ha "støttet separatisme".

Samtidig som SNC ble tiljublet av internasjonale ledere i Istanbul, ble i samme by 193 medlemmer av den kurdiske organisasjonen KCK siktet for forbrytelser mot den tyrkiske staten, mens ytterligere 1200 saker står på vent. Dette kommer etter at tyrkiske styrker i slutten av desember massakrerte 35 kurdiske smuglere på grensa til Irak.

Det ble først hevdet at de var PKK-soldater, men hæren innrømmet seinere at det dreidde seg om lokale smuglere som var vel kjent også for de tyrkiske militærpostene.
Uroen i tyrkisk Kurdistan er derfor mere spent enn på lenge, og et selvbevisst og selvstyrt kurdisk område sør for grensa er derfor det siste Erdogan ønsker seg.

Men det er naturligvis ikke bare Erdogan som fisker i opprørt vann. Presidenten i irakisk Kurdistan Massoud Barzani, samlet nylig de fleste kurdiske organisasjonen fra Syria til en konferanse i Erbil. Disse gruppene dannet sin egen motstandsfront, KNC.

Én stor kurdisk organisasjon glimret imidlertid med sitt fravær, nemlig PYD som er den syriske greina av PKK. PKK og Assad-regimet har samarbeidet i årtier, og det er derfor ikke overraskende hverken at PKK trapper opp sin militære aktivitet i Tyrkia eller at PYD aktivt støtter det syriske regimet. PYD-styrker skal ved flere anledninger ha gått til angrep på demonstranter, og mange beskylder nå PYD for mordet på den kurdiske opposisjonslederen Mishaal Tammo i oktober 2011.

Mens det nå er klart for de fleste at Assad-regimet står for fall er det derfor uklart både når regimeskiftet kommer og hva Syria får i stedet for Baath-partiet. Den kurdiske befolkningen i Syria håper på en slik kulturell og politisk frihet som deres frender i Irak har oppnådd. Bare ved å imøtekomme disse ønskene kan SNC få den støtten de trenger i syrisk Kurdistan.

Mer fra: Kultur