Debatt

Tvang som omsorg

PSYKIATRI: Det handler om å oppføre seg som et trygt medmenneske.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg har dunket hodet så hardt jeg kan i veggen i 15 timer nå. Jeg er utkjørt, dødssliten og livredd for stemmen som sier at hvis jeg stopper, så skader han mamma. Mest av alt kjenner jeg på skam. For pasientene jeg holder våkne, for at jeg oppfører meg som en unge i trassalderen. De ansatte på psykoseavdelingen sier at jeg må stå imot stemmen. Men er det en sjanse jeg bare skal ta? «EGOIST!» skriker stemmen. Jeg vurderer det ikke engang: Å skulle stå ansvarlig for at noen blir skadet er mitt verste mareritt. Stemmen har tatt meg på mitt mest sårbare; jeg har ikke sovet eller spist på flere døgn, forsvaret mitt er nullstilt. Jeg har ikke noe valg. Eller kanskje har jeg det, men for meg er det ikke reelt. Ikke her, ikke nå, ikke når stemmen har grepet fatt i virkeligheten min og kastet den langt bort. Smertene i hodet begynner å bli uutholdelige, jeg er kvalm og søvnig, det svake lyset i rommet svir i øynene. Sannsynligvis har jeg allerede hjernerystelse. Jeg har fastvakt; noen sitter inne hos meg til enhver tid. Noen ber meg stoppe, andre gir faen. Medisinering er uaktuelt, stemmene lar meg ikke ta imot uansett hvor mye jeg ønsker det. Vakthavende lege kommer innom to ganger; han ber meg stoppe, sier at dette er svært uheldig for hodet mitt, at jeg kan få varige mén. Men ingen gjør noe. De ansatte har fått beskjed fra høyere hold om at jeg bare skal få holde på. At jeg nok kommer til å stoppe dunkingen til slutt. I min virkelighet står livet til mamma på spill. Jeg har ingen planer om å stoppe, om jeg så dør en sakte død av dette. Jeg kan ikke stoppe. Så jeg fortsetter. Men i etterkant, i mitt stille sinn, tenker jeg: Hvorfor gjorde ingen noe? Hvorfor hjalp de meg ikke?

Jeg heter Marie. Jeg har ligget i belter over 130 ganger på fire år. Jeg har blitt tvangsmedisinert daglig over flere perioder. Jeg har ikke telling på hvor mange basketak jeg har hatt med personale på ulike psykiatriske avdelinger. Og jeg vet ikke hva som er verst, jeg vet bare at de syv siste årene har vært et levende helvete, med redsel, skam, fortvilelse og frustrasjon – for å nevne noe. Jeg er ikke ute etter en offerrolle eller sympati, og minst av alt ønsker jeg å anklage noen. Det jeg vil er å bringe frem et nytt syn, mitt syn, på debatten om tvang.

Samtale og forsøk på å roe pasienten må prøves først, det bør være en selvfølge. Men hva gjør man når det ikke når frem? Debatten om tvang er evigvarende og til tider polarisert, men ekstremt viktig. Vi har hørt og lest om mennesker som har blitt traumatisert av tvangsbruk, og vi har hørt om de som overlever takket være tvang. Hvorfor blir noen traumatiserte, mens andre takker de som utfører tvangen for at de reddet livene deres? Mitt, kanskje litt banale, svar er utførelsen. For det er forskjell på tvang. Det er forskjell på tvangsmidlene, og kanskje aller viktigst, det er forskjell på hvordan det blir gjort.

Er det best å bli holdt fast i timesvis av slitne ansatte som sukker nedlatende og ber meg skjerpe meg? Er det bedre å bli lagt i belter til situasjonen roer seg – selv om jeg ligger der og river og sliter i beltene, får gnagsår og vondter? Eller hadde det vært best med en injeksjon medisiner som, i mitt tilfelle, sannsynligvis hadde fjernet stemmene og dermed mye av roten til problemet – men som også hadde gjort meg dopa langt utover neste dag? Det er et umulig valg. Tre uønskede situasjoner, men hvor en av dem nok må bli utveien. For alternativet er varige mén. Og der og da er jeg så ute av meg at jeg ikke bryr meg – jeg kunne faktisk ikke brydd meg mindre om jeg hadde fått en varig hjerneskade. Men dagen etter, da,

når situasjonen har roet seg. Er jeg glad jeg slapp den hjerneskaden? Ja!

Tvang kan være harde armer, kjefting, «skjerp deg!» og det som føles som alt annet enn omsorg. Det kan være full stripping i belter; du ligger der, naken, uten sjanse til å dekke deg til, mens noen andre kler av deg plagg etter plagg. Eller du kan bli kastet ned på sengen, få revet av buksene og en sprøyte i skinka som etter hvert gjør deg så dopa at du ikke lengre husker ditt eget navn. Er det rart folk blir traumatiserte?

Men tvang kan også være omsorg. Noen som tar kontrollen for deg når du selv ikke makter det. Du er utslitt og livredd, men så kommer det en trygg stemme og en god klem; det tar ikke bort stemmene eller uroen, men det er en god motpart. At du ikke sitter alene med alt ansvaret. Prosedyrer som blir utført på en rolig, kontrollert måte, noen som snakker deg gjennom alt som skjer – steg for steg. Noen som stryker deg over håret og sier at det kommer til å gå bra, at dette ikke er farlig. Et trygt medmenneske som holder deg i hånden, selv når du ligger fastspent i beltesengen. «Nå kommer det et stikk, så får du deg en god natts søvn, tror du ikke det hadde vært greit nå?».

Det er ikke rocket science, det handler om å oppføre seg som et trygt medmenneske. Alle trenger trygge mennesker rundt seg, spesielt i sårbare faser. Trygghet for meg innebærer at personalet snakker til meg på en rolig og trygg måte, at de kan innrømme om de gjør noe feil eller forhastet, at de er ærlige og direkte med meg og at de har med seg hjertet sitt på jobb. Og ikke minst at de, hvis situasjonen tilspisser seg og tvangsbruk blir nødvendig, utfører den på en skånsom måte. Det kan være forskjellen på et traume og en opplevelse av å bli tatt vare på.

For er det noe jeg føler glemmes og skyves under teppet i debatten om tvang, så er det nettopp dette: I noen tilfeller er faktisk tvang helt nødvendig. Ikke bare for å redde liv – liv og helse må ALLTID være førsteprioritet – men også for å bevare verdigheten til pasientene. Jeg er smertelig klar over hvor vondt tvang kan gjøre og være. Til helsepersonell vil jeg derfor si, som jeg hørte en medpasient si en gang: «Ha med dere hjertet deres på jobb». Det kan være hele forskjellen.

Mer fra: Debatt