Tuvalu vs "Den Store Reisen"

A busy day at Funafuti Harbour

Virkelighet eller fiksjon?

Etter 2 måneder på Tuvalu begynner jeg å tvile på NRKs storslagne framstilling av livet på stillehavsøyene denne høsten. Reflekterte ”Den Store Reisen” virkeligheten? Var den bare en bløff? Og om ikke – bidro serien til å gi et riktig bilde av hvordan livet er i andre deler av verden?

På Funafuti (hovedstaden på Tuvalu) er det ingen som går rundt med kosteskaft rundt hoftene, man bor ikke i palmebladhytter og man vasker ikke håret i det nærmeste fossefallet. Menneskene her har kanskje ikke smakt fenalår og flatbrød før, men derimot er pølser, pommes frites, ketchup, oppskåret loff og peanøttsmør en del av hverdagskosten. Funafuti, der halvparten av Tuvalus befolkning lever, og NRKs Vanuatu er som to forskjellige verdener!

I den store reisen fikk vi og den norske familien Breili innblikk i livet til en gruppe mennesker på øystaten Vanuatu. Gjennom serien ville NRK vise oss hvordan folk lever i andre deler av verden, nærmere bestemt på Vanuatu, i Mongolia og i Etiopia. Jeg fulgte programmet med stor interesse. Samfunnene på de ulike stillehavsøyene skal nemlig ikke være så ulike. Men dersom du trodde livet i Stillehavet var slik NRK framstiller det, tok du grundig feil.

Livet her på Tuvalu er som mange andre steder i verden. Det finnes en liten flyplass. Det er flere små butikker her. På øyas to hovedveier kjøres det motorsykler, stasjonsvogner og firehjulstrekkere (!). I nabohuset spilles det Eminem, Rihanna, Beyoncé og masse annet som høres ut som det ferskeste på MTV. Og hver gang Waka Waka (Shakira/World Cup sangen) runger gjennom radioen begynner ungdommene å fnise (waka waka er nemlig tuvalsk for transvestitt).

Bananbladkaken som familien Breili fikk da de ankom Vanuatus landsby har jeg ikke sett noe til (jeg smakte det imidlertid på en restaurant solgte ”lokal mat” på Fiji). Derimot har jeg sett veldig mye til kinesiske nudler og sauser, indisk krydder, poteter, løk og alt annet som kan lagres til neste last kommer med South Pacifica. Vi har en indisk restaurant, en kinesisk og flere andre spisesteder der man kan få servert det de kan få tak i den aktuelle dagen.

Vi finner ikke egg gjemt i buskene, slik Ronja gjorde på Vanuatu. Vi kjøper dem i butikken, 12 og 12 pakket i pappesker og shippet fra New Zealand. Frukt og grønt er luksusvare og finner vi en banan eller to i butikken er vi heldige. De fleste dyrker litt papaya, bananer, agurk og salat i hagen, men de færreste har noe til salgs.

Ingenting av det som selges i butikkene er produsert på Tuvalu. Funafuti er overbefolket og her er tidligere jordbruksarealer erstattet med hus og bygninger. På de andre øyene er problemet det motsatte: Urbaniseringen har ført til at det er for få arbeidsføre som er igjen for å dyrke jorda. De unge reiser til Funafuti, Fiji, New Zealand, Australia eller Samoa for å studere, prøver å finne seg en jobb utenlands eller på Funafuti og så kommer de hjem når de runder 50, snart skal pensjonere seg og får en plass i de gamles råd (Falekapule).

I motsetning til familien Breilis språkforvirring på Vanuatu, snakker nesten alle engelsk her, i tillegg til tuvalsk. Selv om det bare finnes to internettkafeer (som overpriser en ekstremt treig tilkobling), er de fleste unge på Facebook. Hver kveld spilles det fotball, volleyball eller rugby (på flystripa!) og de ulike øysamfunnene har ulike lag. Før jul ble det gjennomført fotball- (her finnes det til og med en B serie) og rugbycup og resultatene av de ulike kampene engasjerer de fleste.

Listen er mye lengre, men avslutningsvis kan jeg hvertfall si at vi ikke sover i palmetrehus, men i et ordentlig hus. Veggene er riktignok supertynne (og rommet er som en stekeovn på dagtid), men vi har både vannklosett og tilgang til aircondition (selv om vi holder oss til vifta). På kjøkkenet har vi gasskomfyr, kjøleskap, fryser, vask, oppvaskmiddel og svamp.

Livet i Stillehavet kan med andre ord være helt annerledes enn det stillehavslivet NRK brakte til den norske befolkningen i høst. Muligens finnes det slike samfunn, som lever uberørt og avskåret fra resten av verden – men dette hører kanskje mer til sjeldenhetene?

Når jeg sammenligner inntrykkene på Tuvalu til Vanuatu i Den Store Reisen, kan jeg ikke annet enn å lure om ikke NRKs TV-serie best kan sammenlignes med en dårlig tabolidavis: I sin iver etter å fortelle en sensasjonell historie forteller statskanalen bare halve sannheten og bidrar til å styrke myten om de usiviliserte buskemennene på andre siden av jordkloden som drikker kublod som styrkedrikk, bruker kumøkk og geiteskit til alt og vandrer rundt som Adam og Eva i paradis, kun dekket av et palmeblad eller to. Er dette å vise oss hvordan verden egentlig er eller er det bare enda et eventyr?