Debatt

Tut-og-kjør i Nord-Dakota

Etikk, takk: Norsk etikk og moral må også gjelde utlån og finansiering.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kapital er avgjørende for å nå de globale målene om å bli et bærekraftig nullutslippssamfunn. Hvem norske finansaktører låner ut penger til eller investerer i, er derfor med på å bestemme vår alles fremtid. Skandalen med rørledningen i Nord-Dakota gir et dystert eksempel på hvordan Norge og store norske statskontrollerte aktører fortsatt er på det svært destruktive tut-og-kjør-sporet.

Rørledningen i Nord-Dakota skal frakte olje fra den ukonvensjonelle, klimafiendtlige og lokalt miljøforurensende utvinningsmetoden fracking. Fracking hører ikke hjemme i et scenario hvor mesteparten av allerede kjente fossile ressurser må bli liggende under bakken, som vi vet er nødvendig for å nå Parisavtalens mål. I tillegg til all risikoen knyttet til selve utvinningen, har arbeidet med rørledningen har fått sterk internasjonal kritikk. FNs spesialrapportør for urfolksrettigheter har reagert på manglende konsultasjon med urbefolkningen, som blant annet hevder at prosjektet medfører fare for drikkevannet i området. I tillegg til urbefolkningsrettigheter, står ytringsfrihet og pressefrihet står på spill i denne saken, som har skapt internasjonal oppmerksomhet.

Statens pensjonsfond utland, Oljefondet, har ifølge Aftenposten investert 6,7 milliarder i aksjer i selskaper i dette prosjektet. Dette er tvilsomt i lys av mandatet om god forvaltning allerede med tanken på den finansielle risikoen. Investeringer som legger opp til mer fossilavhengighet, kan meget vel bli ulønnsomme på vei mot oppnåelse av Parisavtalens må. Det fremgår videre av Oljefondets mandat at det skal utøves ansvarlig forvaltningsvirksomhet i tråd med internasjonale prinsipper, også når det gjelder miljø og menneskerettigheter.

Oljefondet burde bruke sin påvirkningskraft til å få selskapene som de har investert i til å trekke seg fra prosjektet, eller selv trekke seg ut som investor med offentlig begrunnelse, som igjen kan påvirke andre investorer. Det siste krever en vurdering og anbefaling fra Etikkrådet, og denne vurderingen skal nå skje, etter henvendelse fra Sametinget og påtrykk fra norsk media. Den endelige beslutningen vil ta måneder.

Denne saken illustrerer at oljefondets mandat ikke følges opp på en slik måte at fondet bidrar til det de selv definerer som grunnlaget for god avkastning på sikt, nemlig «bærekraftig utvikling i økonomisk, miljømessig og samfunnsmessig forstand». Saken illustrerer også at det ikke holder å uttrykke «forventninger» til at selskaper som oljefondet er inne i respekterer menneskerettigheter.

Vår største finansinstitusjon, DNB, hvor staten er største aksjonær, er tungt inne i dette prosjektet med kreditt i milliardklassen. Prosjektet er vanskelig å forene med DNBs egne retningslinjer og DNBs erklærte mål om å bidra til en bærekraftig utvikling. Det er først etter at Nord-Dakota-rørledningen har fått omfattende omtale i norsk presse, at DNB kommet med en rundt formulert pressemelding om at man vil se på saken. Forsvarlig og ansvarlig bankvirksomhet krever at man undersøker på forhånd hva man gir kreditt til – ikke først når norsk presse øver påtrykk. Nord-Dakota-prosjektet fremstår som et finansielt, klimamessig og etisk høyst risikabelt prosjekt, og DNB har ikke kunnet forklare hvordan man tenkte at dette var et godt prosjekt for banken.

Staten har her en rolle som lovgiver og tilsynsmyndighet, som mandatgiver til Oljefondet og som største minoritetsaksjonær i DNB. Oljefondet og DNB ville ikke kunne være involvert i slike prosjekter, om det ikke var for statens stilltiende støtte.

Oljefondet er en svært stor og innflytelsesrik internasjonal aktør. Tilgang til finansiering er en kritisk barriere for å få fortgang i overgangen fra fossilt til fornybart: det trengs et bredt tilfang av investorer for å øke tilgjengelig kapital og redusere kapitalkostnadene. Oljefondet kunne med det rette mandatet og en forsvarlig og ansvarlig forvaltning være en internasjonal ledestjerne i arbeidet med å komme oss fra «tut-og-kjør»-sporet og over på et fornybart og bærekraftig spor.

Når det gjelder DNB, illustrerer denne foreløpige siste skandalen i en lang rekke saker, også statens mislykkede aksjeeierskap. Eierskapsmeldingens fint formulerte forventninger til et ansvarlig næringsliv når det gjelder klima, miljø og menneskerettigheter gjør åpenbart lite inntrykk på DNBs valg av prosjekter. Ikke engang den finansielle risikoen ved å investere i prosjekter som går stikk i strid med Parisavtalens mål ser ut til å være vektlagt.

Også andre norske aktører er involvert, inkludert KLP og Storebrand. Det norske engasjement i Nord-Dakota-rørledningen bør være svært pinlig for Norge. Regjeringen er stolt over å ha bidratt til å få Parisavtalen i havn, og Norge er til overmål med i koalisjonen av land som har spesielt høye klimaambisjoner. Nå er det på tide at den norske stat og statskontrollerte finansaktører viser at vi ikke bare er gode på å formulere flotte mål. Som man sier på engelsk: «Put your money where your mouth is».

Mer fra: Debatt