Den politiske høsten for meg begynner hvert år med partilederdebatten i Arendal. I forrige uke sto vi der på rad og rekke igjen. Debatten var symptomatisk for hva vi har i vente denne høsten. Vi begynte alvorstungt med beredskap og sikkerhet, som blir denne høstens viktigste tema på Stortinget. Neste uke holder kontroll- og konstitusjonskomiteen høring om Riksrevisjonens rapport fra i vår. Den avdekker alvorlige mangler i regjeringens arbeid med å sikre viktige samfunnsmål mot terror. Jeg har sjelden lest en mer knusende kritikk av en regjerings arbeid med noe så viktig som folks trygghet og sikkerhet. «Svært alvorlig» skriver Riksrevisjonen tørt. Det betyr at liv og helse kan komme i fare.
Men partilederdebatten startet ikke bare med sikkerhet, den endte også der – med temaet jobbsikkerhet. En ny undersøkelse fra kommunikasjonsbyrået Zynk viser at det folk flest er mest engstelige for, er at de mister jobben. De er redde for ikke å henge med i et arbeidsliv i rask endring. Mer enn terror, mer enn innvandring, mer enn klimaendringer, frykter vi automatisering. For første gang, så langt jeg kan huske, var digitaliseringens, automatiseringens og robotiseringens omveltende konsekvenser for arbeidslivet blitt så viktig at det presset seg inn som hovedtema i en partilederdebatt. Det er bra og det bør ikke være siste gang.
Svaret jeg ga på oppspillet fra Zynk er at jeg er betinget optimist. Optimist fordi den norske arbeidslivsmodellen gir oss bedre muligheter enn noe annet land til å møte den pågående teknologiske revolusjonen. Det har historien lært oss. Sammen har vi mestret teknologiske skifter før. Vi kan klare det igjen. Betinget optimist fordi det er farlig å møte de dype, raske endringene vi nå ser på arbeidsmarkedet, med en holdning om at «det ordner seg». Det trengs politikk. Det trengs en helt annen politisk vilje enn den Frp og Høyre legger for dagen.
Kjetil Staalesen, rådgiver i LO, skrev godt om dette her i Dagsavisen sist mandag. På Herøya industripark i Telemark legges det nå planer for å gjøre all transport automatisert. Sjåfører og bryggesjauere skal erstattes av droner og førerløse kjøretøy. Da går gjerne spørsmålet til LO, til oss i arbeiderbevegelsen – hva synes vi om det, at våre folk mister jobben?
Jeg svarte, skriver Staalesen, «det samme som norsk arbeiderbevegelse har svart i over 50 år. Arbeidets skapende trang ligger ikke i å ødelegge ryggen som bryggesjauer, men i å være verdifull for andre mennesker. Ny teknologi har gitt oss høyere lønn, mer fritid og bedre helse. Men det er ikke noe som kommer av seg sjøl.»
Nei, det kommer ikke av seg sjøl. Ikke før og ikke nå. Når opp mot halvparten av dagens jobber vil bli erstattet i løpet av noen få tiår, må vi skape flere jobber enn i dag. Det gjør vi ved å satse på kompetanse og på norske fortrinn som gjør at vi kan bli best, ikke billigst. Vi må skape nye, gode jobber ved å bruke den norske arbeidslivsmodellen for alt den er verdt. Det betyr for eksempel å:
• Gi arbeidsfolk sterkere rettigheter til etter- og videreutdanning, som partene i arbeidslivet og staten sammen betaler for.
• Gi lærlingplass til alle, slik at nevenyttig ungdom får jobb, og Norge utdanner de fagarbeiderne vi trenger så sårt i nær fremtid.
• Doble fagforeningsfradraget og spille på lag med fagforeningene, slik at vi snur trenden med stadig lavere andel organiserte i arbeidslivet.
• Møte forsøkene fra de som vil drive rovdrift på norske arbeidsfolk med nye, kraftfulle tiltak, slik vi gjorde i vår, ved å stramme inn på reglene for innleie.
• Si nei til mer usikkerhet gjennom mer midlertidighet, og ja til felles innsats for hele, faste stillinger.
En slik politikk er å møte den frykten folk føler, den alarmen som nå går i arbeidslivet, med en politikk hvor vi beskytter folk, ikke jobber. Det er å møte økende utrygghet med en politikk for mer trygghet.
På dette området er det dype forskjeller mellom venstresiden og høyresiden. Husk bare på alle sakene i vår hvor Fremskrittspartiet, Venstre og Høyre trakk arbeidslivet i retning av mer usikkerhet for folk på jobb:
• Jernbanereformen hvor de svekker lønnen og arbeidsvilkårene til de som vasker og vedlikeholder togene, noe som utløste streik i mai.
• Luftambulansesaken hvor regjeringen satte liv og helse i fare, for å forsvare et anbudsregime som skapte utrygghet blant piloter og flyteknikere.
• Color Line-saken hvor kokker, servitører, renholdere og butikkansatte står i fare for å miste jobbene, fordi regjeringen vil følge redernes ønske om å flagge ut skipene og sette lønns- og arbeidsvilkår ned på et nivå det ikke går an å leve av i Norge.
Arbeiderpartiet har en annen visjon enn dette for norsk arbeidsliv. Lønns- og arbeidsvilkår er ikke noe som er til salgs, eller noe vi konkurrerer om.
Det er tryggheten til de som gjør jobben hver dag, som gjør norsk arbeidsliv til et av de mest nyskapende, produktive og familievennlige i verden. Den tryggheten må arbeidsfolk og pensjonister få tilbake.