Selvisk: Det mest generelle trekket med Trump-regimet er en markert endring i målet for offentlig styring. Med utgangspunkt i Woodrow Wilsons engasjement for en «League of Nations» i 1918-21, senere videreført av Franklin Delano Roosevelt i 1944-45, har USA (på godt og vondt) markert seg sterkt i internasjonal politikk. Dette engasjementet ser nå ut til å kunne bli alvorlig svekket av Donald Trump. Under hele valgkampen og spesielt i sin toneangivende inntredelsestale har profilen blitt endret til «America First». Ingen av hans mange tilløp til en slags «ideologi» har vært mer markert og gjennomgående enn dette. USA skal passe på seg selv – først, sist og alltid!
Simpelt: Når det gjelder regimets styringsmodus er trekket som slår meg mest en eksepsjonell «simpelhet». «Simpel» i betydning «enkel», «tydelig» og «rett fram», men også «simpel» i betydning «tarvelig», «grov» og «udannet». Det er denne siden ved Trumps «stil» som ofte assosieres med «populisme», og et forsøk på å appellere til «helt vanlige folks» interesser og preferanser.
Når det gjelder den første betydningen, markerer regimets fokus på «styring ved dekret» («executive orders») en markert endring vekk fra normal implementeringspraksis for presidenter. Alle studier av offentlig politikk i USA stadfester at systemets særpreg med hensyn til «checks and balances» krever en meget nyansert form for «befordring». En effektiv styring må tilpasses både de konstitusjonelle og historiske maktforhold i landets øverste beslutningsorganer. Dette krever nyanse og «statsmannskunst» - en kunst som verken Trump eller de alle fleste av hans statsråder ser ut til å mestre. Trump selv har null erfaring i kollektiv ledelse, og tilsynelatende null forståelse for hvorfor dette er både nødvendig og ønskelig i Washingtons korridorer.
Men han er også «simpel» i den andre betydningen av ordet. Han er ikke bare demonstrativt grov og primitiv i sin holdning til mellommenneskelige forhold, han er markert aggressiv og fiendtlig overfor alle som ikke deler hans personlige preferanser og mål – til enhver tid! Den er denne siden av Trump som president som hans «base» - hvite lavstatusarbeidere og selverklærte «greed-is-good» individualister – elsker. Han har rykte på seg for å være den som Amerika elsker over alle prototyper: en vinner! Han har alle trekk som passer en Bør Børson Jr. – ingen som passer USAs egne skoleidealer for «Mister President». Er dette en form for elitisme? Selvfølgelig er det det. USA ble stiftet som en «republikk» - ikke et «demokrati».
Radikalt: I motsetning til det forrige trekket, er dette stemplet vesentlig mindre kontroversielt. Trumps opptreden som president bryter fullstendig med konvensjonene, noe som i seg selv forklarer hvorfor han og hans regime dominerer fullstendig mediebildet i USA og verden forøvrig. I tråd med erkjennelsen om at «Mann biter hund» er en mer spenstig overskrift enn «Hund biter mann», har Trump spesialisert seg i å bite hund, etter hund, etter hund. Det «etablerte mediet» (Trumps «folkefiende nummer én») blir aldri lei av å påpeke hvor utrolig annerledes Trumps utøvelse av presidentrollen er. Valget av akkurat denne profilen kan i verste fall (for ham) føre til avsettelse, og i beste fall til et eget presidentmonument i Washington. Uansett har trekket definitivt preget hans første måneder som «Reality President» i USA.
Reaksjonært: Det siste og kanskje mest konsekvente trekk ved Trumps regime er en gjennomgående reaksjonær profil når det gjelder policy. På samtlige områder der Trump eller hans ministre har innført nye tiltak, er tiltakene uten unntak substansielt reaksjonære. D.v.s. at tiltakene har til hensikt å reversere eksisterende praksis og prioriteringer på felt etter felt. Endringene er foreløpig mest markert med hensyn til flyktningpolitikk, utenrikspolitikk, klima og arbeidsliv. Men lignende endringer er varslet på nesten samtlige departementale ansvarsområder.
Begrepet «reaksjonær» er selvfølgelig relativt i en ideologisk, policyorientert sammenheng. I tilfellet Trumps regime dreier det seg om å skru den ideologiske klokken tilbake til en periode da USA var isolasjonistisk i utenrikspolitikk; klimaendringer ikke var påvirket av menneskelig aktivitet; økonomien var frakoplet globalisering og frihandel; fagforeninger var uten makt og innflytelse; utdanning i hovedsak var desentralisert, uten nasjonale standarder og målsetninger; rase- og kjønnsdiskriminering var regulert av delstatene; og næringslivet i størst mulig grad var fritatt for både skatt og reguleringer. Den siste gang slike prioriteringer var på plass i USA var i perioden før den første verdenskrig! - en periode som la grunnlaget for den såkalte «store depresjonen» i 1920-30 årene.
Etter mitt skjønn fanger disse fire trekk opp essensen i innledningsfasen av Trumpregimet. Perioden under hans ledelse er dermed allerede historisk. Det kan selvfølgelig tenkes at de mer «moderate» krefter rundt Trump vinner tilbake litt anstendighet for Det hvite hus. Men det ville knapt endre på innholdet i regimets selvsentrerte nasjonalistiske agenda. Uansett hvordan Trump-Bannon orkestrerer oppsetningen blir hovedtemaet i komposisjonen det de kaller «the deconstruction of the administrative state».
Og med dette mener de radikalt å underminere alle offentlige tiltak, både administrative og juridiske, som har til hensikt enten å begrense kapitalistisk frihet eller å fremme minoritetsinteresser. Lykkes de med prosjektet blir det Willie Nelson som tar siste vers: "My American dream, came apart at the seams".