ANNONSE
TRUMP: USAs president Donald Trump sammen med sjef Christine Lagarde i Pengefondet og Tysklands kansler Angela Merkel deltar på et møte om likestilling under G7-møtet i Canada i helgen. FOTO: YVES HERMAN/NTB SCANPIX

TRUMP: USAs president Donald Trump sammen med sjef Christine Lagarde i Pengefondet og Tysklands kansler Angela Merkel deltar på et møte om likestilling under G7-møtet i Canada i helgen. FOTO: YVES HERMAN/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Trumps egomaniske verden

Verden vil aldri bli den samme etter Donald Trump. USAs president har kastet både sitt eget land og resten av verden ut i en usikkerhet som reiser tvil om styrken i bærebjelken i internasjonale forhold.

Det dreier seg om et briste eller bære for morgendagen og dagene som følger. G7-møtet før helgen i Canada (eller: G6 + 1?) bekreftet at den amerikanske president befinner seg på en politisk kurs overfor gamle allierte som før eller senere ender med et sammenbrudd i normale relasjoner. Trump nektet å undertegne et felles kommuniké, og han kalte verten, statsminister Justin Trudeau, «meget uærlig og veik».

Spørsmålet som nager både venner og uvenner av USA konsentrerer seg i en setning: Kan andre land stole på USA?

I øyeblikket heller svaret mot et rungende nei. Dette har ikke med latterlige twittermeldinger eller seksuelle peccadillos å gjøre. Det dreier seg om grunnleggende holdninger til samarbeid over landegrensene og prinsipper som helt siden annen verdenskrig stort sett har vært rådende for samkvem mellom vestlige nasjoner. Det er bygd opp et avtaleverk som strekker seg fra miljø og menneskerettigheter til forsvar og atomvåpen.

Alt dette befinner seg i faresonen. Den amerikanske presidenten ønsker seg tilbake til jungelen, der den største og sterkeste og råeste hersker over alle andre. Mens han innleder handelskrig mot allierte nasjoner, tar han på toppen av det hele til orde for å innlemme Russland i G7-samarbeidet, og avskaffe sanksjonene etter Russlands militære tiltak mot Ukraina.

Presidentens ønske lar seg ikke oppfylle. Det finnes andre nasjoner som hver for seg eller sammen kan hindre den enevoldsmakten Trump forsøker å utøve. Ikke minst slår Trumps forsøk på enegang i handelspolitikken tilbake på USA selv. Tollbarrierer er ikke gratis, selv om de gjennomføres unilateralt. For hver arbeidsplass i tradisjonell amerikansk stålindustri finnes det minst 50 arbeidsplasser som er avhengig av stålprodukter. Når straffetollen på import av stål gjennomføres øker prisene noe nær tilsvarende på disse produktene. Hvem betaler? Svaret er like enkelt som innlysende: Bedrifter som bruker stålprodukter og i siste instans amerikanske forbrukere.

Tilsvarende vil en handelskrig på andre varer, med tollsatser som gjensidig skyts, gå ut over forbrukere som må betale høyere priser. Vernetoll og handelshindringer i mellomkrigstiden førte verden inn i økonomiske krisetider som det tok lang tid å overvinne. Tiden etter 2. verdenskrig har vært preget av en langsom, men stødig liberalisering av internasjonal handel. For mange land, ikke minst i Europa, har en friere handel ført til økt velstand for store befolkningsgrupper. Men for USA under Trump hersker en forestilling om at USA kan diktere betingelsene overfor andre land uten samtidig å utløse selvskudd. Når USA kjører med store underskudd på sin handelsbalanse har det en relativt enkel forklaring – landet forbruker mer enn det tjener.

Det første offer for Trumps proteksjonistiske fremstøt var den nye partnerskapsavtalen for Stillehavsregionen, TPP. Blekket i avtalen hadde ikke rukket å tørke før presidenten trakk USA ut. Men i vår tvitret han til sine medarbeidere at man burde se på saken på nytt. Dernest gikk han ut med hyllest til Brexit, med håp om at hele EU ville gå i oppløsning. Så startet han angrep på den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA som omfatter USA, Canada og Mexico, inntil han nå erklærer verden handelskrig med straffetoll på stål og aluminium. Dette dreier seg om en president som ikke orker å lytte til utredninger av noen lengde, som helst unngår å lese dokumenter og som bruker deler av sin våkne (?) tilstand på å følge sendinger på Fox News for å massere sitt ego.

Handelspolitikken utgjør bare en del av USAs tilbaketrekning fra internasjonale forpliktelser og avtaler. I utgangspunktet ønsket Trump også å rasere NATO ved å så tvil om USAs vilje til å oppfylle paktens mest sentrale Artikkel 5 med en kollektiv sikkerhetsgaranti. Forsøket ble stanset, først og fremst av forsvarsminister James Mathis som snart er den siste overlevende sikkerhetspolitiker i en administrasjon som bare har bestått i knappe 17 måneder.

Trump har trukket USA ut av Iranavtalen, med det resultat at konservative krefter i Iran, det vil si Vokterrådet, nå vil gjenoppta landets atomprogram. Tilsvarende har Trump også kastet Parisavtalen om miljøet over bord. Det har kanskje ikke de samme konsekvenser som Irans atomopprustning, fordi deler av det amerikanske samfunn likevel ønsker å etterleve avtalen. Konklusjonen fra andre land er likevel at USA må anses som en utroverdig partner.

Den sittende president synes å ha ett eneste formål med sin politikk: Å demontere USAs flernasjonale forpliktelser, nesten uansett område. Dette innebærer at avtaler som andre land tar for gitt, og etterlever etter evne, nå betraktes som fortidens vrakgods av mannen i Det hvite hus. USA har fått en ravgal president som både innenrikspolitisk og internasjonalt betrakter seg selv som verdens hersker.

Med et kongressvalg i sikte i november (1/3 av Senatet og hele Representantenes hus) kan selvsagt de politiske forutsetningene endre seg. Men skaden har allerede skjedd. Når et land bryter ned tilliten på denne måten, tar det meget lang tid å reparere skaden. I dette tilfelle står ikke Trump alene. Med unntak av en håndfull senatorer slutter Kongressens republikanske flertall mannjevnt opp om presidenten. Sammen med en moron av en president (undermåler ifølge tidligere utenriksminister Rex Tillerson) går republikanerne også til angrep på landets rettssystem i håp om å berge Trump fra etterforskningen av Russlands-forbindelsene.

Situasjonen ville blitt betraktet som latterlig om den ikke var så alvorlig. Men både USA som nasjon og det internasjonale samfunn bør belage seg på dyptgående og problematiske endringer dersom egomaniaken makter å gjennomføre hva han har satt seg fore. Det er bare det politiske system i USA selv som vil være i stand til å sette bom for Donald Trump. G7-møtets reelle sammenbrudd forteller at USA i dag ikke kan regnes som en pålitelig internasjonal samarbeidspartner.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!