ZEPHYR-TOGET (Dagsavisen): De første skinnene fra øst til vest ble lagt på 1860-tallet. USA kalles personbilens land, men USA ville ikke vært det landet det er i dag uten jernbanen. Toget kveiler seg gjennom Rocky Mountains i Colombia og over flate sletter i Iowa og Nebraska.
Lenge tøffer vi side om side med Colorado-elven, der fiskere har tradisjon for å dra ned buksa og vise baken til passerende tog. Vi krysser Utah, og svinger opp og gjennom fjellene Sierra Nevada før endestasjonen i Emeryville. Det er nydelig, og tar så lang tid at en er nødt til å finne roen, selv med presidentvalget i bakhodet og en verden som kjennes som om den balanserer på kanten av stupet.
I spisevognen deles alle måltider med andre passasjerer. Alle snakker om valget. Men ikke aggressivt og aldri høylytt. Vi er i samme båt, eller vogn, og skal være her i nesten tre dager. Mange har stemt på Trump. Jeg hører en militærkvinne tvile på Obama som commander in-chief. Jeg tror jeg klarer å overbevise en eldre mann fra Ohio om at det slett ikke er en debatt om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte eller ei.
En trailersjåfør forteller om sin beundring for Bill Clinton, sin skepsis til Trump, og over desserten overrasker han med å slå fast at Barack Obama ikke er født i USA. Den svarte kvinnelige servitøren hører ham, og sier med avvæpnende latter at han snakker tull, og at vi må gå fra bordet. Vi går.
Til frokost møter jeg en ung republikaner som viser meg Facebook-feeden sin, full av konservativ jubel. Den ser ganske annerledes ut enn min. Toget løste ingenting. Trump skal bli president. Jeg er fortsatt bekymret for framtida. Men vi satt nå der og spiste og snakket, Trump-velgere, Clinton-velgere, klimaskeptikere, veteraner, fredsaktivister og en norsk journalist. Og kom litt nærmere hverandre.