Debatt

Trump-terapi

Det nærmer seg stygt nå. Den 20. januar blir Donald Trump innsatt som USAs 45. president, og det er ingenting vi kan gjøre med det.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Foran oss ligger fire lange år med daglige, liksom-viktige klikke-nyheter som alle vil dreie seg om dette: «Hva har Trump gjort eller sagt nå da?»

«Hvis vi skal tenke på Trump hver dag i fire år, så blir vi jo koko», som en kollega så presist formulerte det. Og jeg kjenner jo også på en viss bekymring for min langsiktige, psykiske helse. Daglige doser Trump-negativitet og Trump-irritasjon kommer til å gi meg magesår.

«Bare ignorer ham!», sa en annen kollega. Jeg nikket, det var jo slik jeg kom meg gjennom de siste par månedene av presidentvalgkampen. Jeg rett og slett ignorerte Trump og alle hans irriterende Twitter-fakter så godt jeg kunne. Jeg ble god, men det var vanskelig, og tøffere kommer det til å bli å totalt ignorere verdens mektigste statsleder. Men jeg har da irritert meg over amerikanske presidenter før, og klart meg. (Reagan, far og sønn Bush). Det er likevel noe som er så unikt og dypt irriterende ved nettopp Donald Trump. Når jeg leser «Hva har Trump sagt nå da» - titler på nettet, får jeg lyst til å gnage av meg min egen arm, og kaste den etter ham.

Jeg forstår jo at jeg trenger hjelp. Og jeg har googlet «hvordan ikke irritere seg». «Irriterer du deg mye i hverdagen?» sto det. «Slik takler du folk som irriterer deg», og en psykolog skrev: «Ikke bry deg om bagateller!» (Lett for han å si). Men det var ingen artikler som het ting som: «Slik unngår du å irritere deg over amerikanske presidenter». Eller: «Slik kommer du deg gjennom de neste fire årene med Donald Trump uten å få magesår». Det var i stedet kjedelige forslag av typen: «Tenn et duftlys og tenk på noe hyggelig», og: «Fokuser på alt du er takknemlig for». Hvis man gjorde det et par minutter i uka, ville både kjemikalieproduksjonen og hormonbalansen i kroppen endre seg. Jeg prøvde «takknemlighetsterapien» en stund, men jeg syns ikke det hjalp. Jeg irriterte meg like mye over Trump som før.

Nå kommer jeg i stedet til å bruke alle mentale krefter på å overbevise meg selv om at Trump ikke har noen betydning i mitt liv. Ja, han er omtrent like viktig som en bitteliten, irriterende flue. Du vet, som den ene lille flua som surrer i taket om natta på hytta når du prøver å sove. Du hører den, og vet at den er der, men den er tross alt ikke så irriterende at den hindrer deg i å sove. Ja, flue-terapien tror jeg kan funke. Det eneste er om Trump i de neste fire årene faktisk gjør noe av stor betydning for mitt liv og verdensfreden. Da håper jeg noen dytter meg i siden og sier fra.

Så. Jeg føler meg faktisk litt lettere og mer de-trumpifisert allerede. Nå gjelder det bare å finne en måte å takle tåke og det at Magnus Carlsen er en så irriterende dårlig taper, så er vi i mål.

Mer fra: Debatt