Spørsmålet, stilt av senator Howard Baker under høringene om Watergate-skandalen, satte fingeren presis på det sentrale punkt i forberedelsene til riksrett mot president Richard Nixon: Presidentens personlige rolle i den kriminelle dekkoperasjonen.
Spørsmålet dukker opp igjen med president Donald Trumps rolle som Putin-beundrer både før og etter valget i høst. Det viser seg at kontaktene mellom Trump-klanen og russisk etterretning har vært langt mer omfattende enn noen har forestilt seg. Minst 3–4 av hans nære medarbeidere har dyrket telefonisk samkvem med russerne gjennom flere måneder, før valget og etter valget. Innholdet i disse kontaktene er ikke kjent, bortsett fra at den første nasjonale sikkerhetsrådgiveren Michael Flynn diskuterte opphevelse av de økonomiske sanksjonene mot Russland allerede mens Barack Obama ennå var president. Flynn løy om sine telefonsamtaler med den russiske ambassadøren i Washington DC, og fikk sparken. Han var blitt en for stor belastning.
Les også: Mentalt forstyrret president?
Nå er ikke løgner noe kretsen rundt Trump tar så tungt. Med presidenten i spissen benytter de seg av «alternative fakta» hele tida. Men i Russland-affæren kan løgner fort vise seg å bli fatale for den 45. president. Det er mange nok i det republikanske lederskap utenfor Det hvite hus som betrakter Russland-forbindelsene med dyp mistro. Det man med noenlunde sikkerhet kjenner til er den russiske spionasjen, og senere lekkasjene, fra dataserverne til det demokratiske partiet, altså en direkte utenlandsk innblanding i den demokratiske prosessen i USA. Dataspionasjen er fortsatt under etterforskning og vil sannsynligvis ende opp i gransking og høringer i Kongressen.
Les også: USA-ekspert: Trump går uvanlig langt
Les også: Donald Trump og «The Daily Show»: Humus eller Hamas?
Les også: Generalløytnant McMaster ny nasjonal sikkerhetsrådgiver i USA
Igjen spørsmålet: «Hva visste presidenten, og når visste han det?» Spørsmålet stilles med god grunn. Presidentkandidat Donald Trump uttalte sist sommer at han håpet russisk etterretning hadde stjålet Hillary Clintons e-mailer og ville offentliggjøre dem. Han ba med andre ord russisk etterretning om, med kriminelle aktiviteter, å hjelpe ham med å ramme motstanderen i et demokratisk valg. Allerede her ligger en mulig forbindelse til den spionasjen som faktisk har funnet sted. Når Trump-medarbeidere samtidig har dyrket samtalens kunst med russiske spioner avtegner det seg et tosidig bilde: Russerne spionerer og de får hjelp av personer i den kommende presidentens nære krets.
Les også: Får ikke folk til jobbene i regjering
Alle disse forholdene vil være gjenstand for kommende gransking. Det gjelder blant annet rollen til Trumps valgkampleder store deler av fjoråret, Paul Manafort. Amerikansk etterretning har registrert telefonsamtaler mellom Manafort og russiske agenter. Hva samtalene har gått ut på er ikke kjent. Manafort selv benekter slike kontakter med det russiske lederskap, men kommer med en litt merkelig tilføyelse: «Det er ikke slik at disse folkene bærer et merke som sier: Jeg er en russisk etterretningsoffiser.»
Selvfølgelig benekter alle de involverte i samtalene at de har vært med på noe ulovlig, foruten Manafort også Flynn, Carter Page (forretningsmann og utenrikspolitisk rådgiver for Trump) og Roger Stone (republikansk aktivist). Med den sannhetsterskel som kretsen rundt Trump beveger seg på, lyder ikke dementiene av skitne operasjoner spesielt overbevisende.
Les også. Trump langer ut mot CIA-sjefen
Les også: Putin beordret hacking for å hjelpe Trump
Den som på mange måter åpnet døren til den potensielle skandalen er den tidligere britiske (MI6) etterretningsoffiseren Christopher Steele. Allerede sist høst leverte han en rapport til det føderale politiet i USA, FBI, der han skisserte opp en omfattende konspirasjon mellom Trump og hans medarbeidere og den russiske regjering. Steele er en veteran innenfor internasjonal etterretning og har fortsatt vedlikeholdt mange av sine kontakter innenfor det russiske system. Han nyter derfor tillit blant amerikanske kolleger, og rapporten anses som et seriøst dokument. Men rapporten går ett skritt videre enn andre kilder. Steele skriver at han sitter på opplysninger som kompromitterer Trump personlig, at det finnes opptak av et samvær mellom Donald Trump og russiske prostituerte på en hotellsuite i Moskva. Det siste er ingenlunde verifisert. Men Steele har i samtaler med amerikanske kolleger gitt dem opplysninger om sine kilder, og FBI skal ha vært i kontakt med dem senere. Om det bare finnes en trevl av sannhet i Steele-rapporten, vil det være meget alvorlig for USAs 45. president.
Les også: Trump visste i flere uker
Les også: Splittelse blant republikanerne
Les også: Bush til Trump: Makt kan være avhengighetsskapende
De siste dagene har Trump langet ut mot det han kaller falske lekkasjer fra FBI, og truet organisasjonen med at de som står bak skal stilles for retten. Reaksjonen forteller om en president i desperasjon, en president som åpenbart har noe å frykte fra nye avsløringer. Men Trump beveger seg allerede på en knivsegg. Han kan holde folkemøter i Florida og late som han fortsatt driver valgkamp. Men han kan ikke overse kravene fra Kongressen der flere og flere tar til orde for gransking og høringer, også blant republikanerne. Mer enn noen andre frykter enkelte av dem konsekvensene av en potensiell skandale.
Watergate startet som et tilsynelatende primitivt innbrudd i demokratenes hovedkvarter i bygningskomplekset med samme navn. Det utviklet seg til den største skandale i amerikansk politikk i nyere tid. «Russiagate» startet med en appell fra Trump til russisk etterretning om hjelp til å slå Hillary Rodham Clinton. Nå viser det seg å holde stikk, russerne hjalp ham. Men hva mer har skjedd i dette forholdet? Hvilke pressmidler har Putin mot Trump? Og hva ligger inne i samkvemmet mellom kretsen rundt Trump og russisk etterretning?
Eller for å sitere Howard Baker nok en gang: «Hva visste presidenten, og når visste han det?»