Det var bare grøt. Rundt meg sang alle, men jeg klarte ikke få fram annet enn skjelving før vi kom til siste verset.
Slik starter sangen jeg har kunnet siden jeg var barn: «Kringsatt av fiender. Gå inn i din tid. Under en blodig storm, vi deg til strid …» Da jeg var tenåring sang vi den på samlinger i miljøbevegelsen jeg var en del av. Den er brukt på samme måte av mange folkebevegelser, særlig dem med tilknytning til den norske arbeiderbevegelsen. Etter 22. juli ble den en nasjonal trøstesalme, uten å nevne Gud med ett ord. Gjenklangen den gir av å slåss for felles styrke under et angrep rører mange nordmenn. Gudløse så vel som troende.
Og nå sto jeg altså i en menighetssal på Bragernes og choked helt, som de sier på utenlandsk. Drammensere av mange farger sto på rad og sang Nordahl Griegs strofer. Vi var invitert til folkemøte med ikke-polarisert utveksling om integrering. Først snakket salen sammen om morsmål, utenforskap, mødre fra andre land enn Norge, om barnefattigdom. Vi var invitert av Drammen kirkeforum. Og til slutt skulle vi alle synge «Til ungdommen», mens Narverud Moen ikke klarte henge seg på før det femte verset. Jeg måtte synge en oktav under enn normalt for å få det ut. Så beveget kan jeg bli av strofene.
Jeg er ikke døpt. I vår nærmeste familie har vi navnefest for de fleste barna som kommer, og identiteten min bygger definitivt på en åpen, liberal, sekulær tilhørighet. Jeg går ikke i hverdagen og tenker på det, men om du trenger det for å avklare hvem som snakker her, kan du putte meg i agnostiker-båsen. Det er ikke helt presist det heller, for jeg tviler ikke så mye. Jeg tror. Jeg er til og med ganske sikker i min tro.
Jeg tror på naturen og likevekt og at alle vesener og alt som vokser er lenket til hverandre av den samme kraften. Selv planter reagerer henholdsvis positivt og negativt på pleie og skade, og selv om du aldri vil finne meg på Alternativmessa letende etter et seminar om Gud i stilk og blad, bruker jeg skogen og havet for rekreasjon, frelse og påminnelse om at jeg er del av noe større. Er det tro? Eller er det fysikk jeg snakker om?
Jeg tror på både det gode og det onde i mennesket. For at det første skal vinne, må vi bygge samfunn. I respekt for hverandre og skaperverket, og evnene vi er gitt som mennesker. I tråd med gamle tanker, som den om at du skal overlate gården til neste generasjon for at de igjen skal kunne tenke minst tre generasjoner framover. I tråd med budet om at du ikke etterlater rasteplassen i verre stand enn da du kom.
Jeg tror på tilgivelse. På at samtidig som vi stiller strenge krav til hverandre, skal alle møtes med raushet og ikke urimelighet.
Jeg tror på engasjement, tilknytning og åpenhet. På at du skal kunne lene deg på noen rundt deg. Du må selv dessuten bidra til livene deres såpass at de står deg nært nok til å faktisk stå der som støtte den dagen det er du som faller.
Tårene kan trille hos meg bare av å tenke på det, på de gangene jeg trengte det. Eller de gangene noen andre trengte det. Tårene triller med andre ord ganske lett her.
Så tilbake til ungdommen. Tilbake til teksten «Til ungdommen»: Det er mange åpenbare grunner til at den skal gjøre meg både trist og beveget. Det er ikke bare det at jeg er så glad i menneskene den handler om. Nordahl Griegs sterke ord fungerer som en oppsummering av hva vi må kjempe beinhardt for å ikke miste. Ikke miste mer av, etter at det ble røvet fra oss. Etter at de ble røvet fra oss. Men følelsen jeg får ligner på dem jeg får om jeg er på Youngstorget en 1. mai. Når jeg står midt i en menneskemasse. På at jeg kan gå og kjøpe et tynt, oransje vokslys lys hvis jeg er i nærheten av en katolsk eller en ortodoks kirke, og tenker på noen spesielle når jeg tenner det og setter det i det glødende havet av de andre, lysene, alle fulgt av ett spesielt håp eller bønn fra dem som satte de der. Er det Gud som prøver å nå meg gjennom lagene av vanene mine om å se verden annerledes enn den måten Bibelen forfekter? Er det derfor jeg blir beveget, er jeg egentlig kristen?
Nei. Fordi det er den samme følelsen som gjør at jeg gråt på en fantastisk konsert med Nick Cave og bandet hans i fjor. Men vår lengsel etter det kristendommen betydde for tidligere generasjoner bør kanskje tas på alvor.
Kan det ligge noe av det samme bak når Knut Arild Hareide nå snur opp ned på norsk politikk? Når gudløse liberale velgere identifiserer seg med et bittelite kristenparti de aldri har stemt på, fordi de kikker tettere på verdiene våre. Som på den andre sida får kristne samfunnsengasjerte mennesker til å se etter berøringspunkter på venstresida. Som får Klassekampen-kommentator Mimir Kristjansson til å trekke fram det positive og sosiale i gammel, norsk bedehuskultur, som KrF er tuftet på. Misforstå meg rett: Fornuften seiret idet Norge gikk for sekularisering. Fortsatt er det ikke greit nok med kirkas historie med kvinner og homofile til at jeg kan se meg sjøl som kirkegjenger. For å nevne noe. Men når vi som står langt fra kirka føler suget, er vi kanskje bittelitt misunnelige på dem kan lene seg på fellesskapet som et trossamfunn gir. Vi kan ønske oss roen og meditasjonen som muslimenes bønn kan være. Eller se for oss et litt mer omsluttende system av ritualer som en menighet gir, enn et dikt her, en minnestund der og et juletre i året.
Edelt er mennesket, og jorden er rik. Jeg er på stadig jakt etter beste beredskap mot svik. Det er nesten så jeg vurderer å melde meg inn. I partiet? Nei, kanskje i kirka, tenkte jeg. Jeg skulle bare ønske vi … Ja, hva er det jeg ønsker? Finnes det en studiesirkel en sekularisert, lengtende men også veldig moderne borger kan delta i for å føle seg hel? Jeg skal skrive til dere om et år og oppsummere hvordan det har gått. Kanskje slår jeg meg til ro med en og annen åndelig konsertopplevelse. Men det går ei djup åre i meg, av noe som trenger å flyte sammen med det som strømmer i andres årer. Noe. Kanskje er det der ute et sted.