Tro og vitenskapelig fornuft

"Professorene Moan og Saugstad åpner opp for Gud i vitenskapen" Jeg har stor sans for at seriøse representanter fra vitenskapen kommer på banen innen humaniora og vil åpne opp for en videre debatt om tro,vitenskap og filosofiske spørsmål. I Aftenposten den 27.03 skriver professorene Johan E.Moan (fysikk,UiO) og Ola Didrik Saugstad(medisin,UiO) en kronikk i avisen under overskriften "Vitenskpen åpner opp for Gud". Kronikken og dens etterfølgende kritikere reiser en rekke spørsmål som jeg i det følgende ønsker å kommentere noe nærmere. Hvis vi ser på Europas kultur og vår jødisk-kristne arv, er det påfallende hvor mange likhetstrekk vi kan kjenne igjen mellom den gammel-og nytestamentlige skapelsesberetningen på den ene side, og den den populære moderne kosmologiske teori om Big Bang på den annen. I det gamle testamente hører vi hvordan verden plutselig dukker frem av intet ved hjelp av Guds skaperord og befalinger om å "bli til!" Og i Johannesevangeliet legges vekten på at "I begynnelsen var ordet (Logos) , og ordet var hos Gud, og ordet var Gud" før vi litt senere i teksten kan lese at "ordet ble kjød og tok bolig blant oss". Det er ganske påfallende at den jødisk-kristne skapelsesmyten synes å passe som hånd i hanske med vår moderne Big Bang-teori. Kanskje har myten vært en direkte pådriver for dannelsen av selve teorien? La meg dessuten føye til at det med den jødisk-kristne skaperfortelling kommer inn et meget dynamisk og fremtidsrettet element i vår virkelighetsforståelse. Disse ideene har preget oss i en slik grad, at vi tar dem som en selvfølge. Vårt vitenskapelige historiesyn og Darwins evolusjonsteori såvel som moderne kosmologiske ideer ( Big Bang) er alle tuftet på en grunnleggende lineær tidsoppfatning med en begynnelse og en slutt. Hermed ikke sagt at Darwins evolusjonsteori passer særlig godt inn i jødisk-kristen dogmatikk! Et alternativt kosmologisk prinsipp finner vi derimot gjøre seg gjeldende i den oldgreske førsokratiske naturfilosofi, -en kosmologi som har enkelte likhetstrekk med den moderne, alternateive Big Crunch-teorien. Her ser man for seg et mulig scenario for dette universets slutt der ekspansjonen av rommet reverseres før det kollapser til en singularitet i form av et svart hull. Deretter vil et nytt univers bli til, og denne prosessen tenkes å foregå i all evighet. I et berømt filosofisk fragment fra førsokratikeren Heraklit(540-480 f.Kr) kan vi lese følgende: "Denne verden, som hverken guder eller mennesker har skapt, er en evig levende ild, som flammer opp etter mål(metron) og dør hen etter mål". I spenningen mellom kosmos og kaos kjemper de ordnende og oppløsende kreftene i universet om overtaket i en evig sirkulær prosess uten begynnelse eller ende. Det filosofiske prinsipp som gjennomsyrer den greske tenkning fra førsokratisk naturfilosofi til Platon og Aristoteles, er deres tanke om at " Av intet kommer intet, men av noe(kaos) kommer alt (kosmos)". Her finner vi altså en konkurrerende skapelsesmyte til den jødisk-kristne som kan sies å støtte opp under det moderne alternativ til BigBang, nemlig Big Crunch -teorien. I sistnevnte kosmologi går tidens pil frem til et visst kosmisk punkt, før pilen snur og universet krymper sammen til et nytt utgangspunkt. Det er værd å merke seg at det hos Heraklit hverken finnes plass til Guder (eller mennesker)som forklarende skapelsesprinsipp i kosmos. Kvantefysikeren Werner Heissenberg har en gang uttalt at de førsokratiske naturfilosofene kan sees som arketypiske, ideologiske forløpere for våre moderne termodynamiske lover om energiens og materiens konstans i universet. I Aftenpostens kronikk argumenterer forfatterne blant annet for hvor viktig kristendommens menneskesyn er for vår oppfatning av humanitet og menneskelige verdier. Jeg deler langt på vei deres syn på kristendommens store betydning for dannelsen av våre grunnleggende menneskelige verdier, etikk og moral. Men når forfatterne samtidig uten noen form for tvil henviser til den gammeltestamentlige fortellingen om at mennesket er skapt i Guds bilde og dermed vektlegger mennesket som det unike vesen på jorda, da melder jeg pass. Forfatterne har valgt å videreføre det gammel-testamentlige antroposentriske verdensbilde uten noen form for kritikk. Hvis vi skal være enige i Moans og Saugestads påstand om at kristendommen har betydd svært mye for dannelsen, utviklingen og opprettholdelsen av det unike 'menneskeverdet', er det også helt på sin plass samtidig å minne oss på, at dette antroposentriske synet kan har ført til en fatal nedvurdering og utnyttelse av øvrige dyr,planter og natur til å gjelde kun som middel for menneskets egne formål. I Genesis uttaler Jahve at mennesket skal herske over dyrene og alt som er skapt, og mennesket skal legge jorden under seg. I så måte kunne mitt motargument til kronikkforfatterne være, at det er 'takket være' den jødisk-kristne etikk og dens ensidige vektlegging av menneskelige moralske verdier og opphøyethet i skaperverket som langt på vei har influert vår tilsvarende nedvurdering av alt øvrige liv i naturen. Det å ta ensidig utgangspunkt i bibelens utsagn om at 'Mennesket( og mennesket alene) er skapt i Guds bilde', kan ha som én mulig konsekvens, en menneskelige utbytting, utnytting og utryddelse av andre dyrearter enn oss selv, med store økologiske og etisk-moralske konsekvenser som følge. Er det kun mennesket alene som er skapt i Guds bilde og som derfor har sjel og kan arve evig liv? Som allerede Immanuel Kant argumenterte for, er 'tro' og 'viten' to domener av vår diskurs, som hver har sine rettmessige posisjoner i tenkningens historie. Tro og viten står ikke nødvendigvis i motsetning til hverandre, men de bør holdes fra hverandre og drøftes på sine egne, respektive premisser. Som Kant uttrykker det; det kan gis like mange argumenter f o r , som m o t en tro på en skapende Gud i universet. Det er nettopp det som særkjenner troens domene i motsetning til den vitenskapelige fremdrift. Vietenskapen er basert på oppsetting av hypoteser og gjendrivelse og falsifisering av hypoteser, der kun de hypotesene vil bli stående, som vitenskapen ennå ikke har klart å motbevise. Vår vitenskapelige viten, er i første rekke en viten om hvilke vitenskapelige hypoteser som i k k e holder vann,- vitenskapen er i så måte en kumulert samling av 'ikke-viten'. Den kristne mystiker og mateatiker Nicolaus Cusanus kom allerede frem til samme konklusjon i 1440 i sitt berømte verk "De Docta ignorantia "/"Den læres uvitenhet". Jeg vil foretrekke en slik vitenskapelig udogmatisk holdning som ledetråd i min ferd på jorden, fremfor de stadig gjentatte forsøk på å forene vitenskap og religion til en større enhet. Tro og viten står hverken i motsetning til hverandre, eller bør blandes sammen til en overordnet enhet. Hvilken tro, eller ikke tro, som den enkelte forsker har, er et personlig valg, et valg som selvfølgelig er fullt ut respektabelt, men bare så lenge troen ikke blander seg inn i den vitenskapelig forskning på en slik måte at den kan snakke om "Guds partikkel " og at "Vitenskapen åpner for Gud".