Debatt

Trengs mer enn en grønn resept

Overspisingslidelse er ikke en karakterbrist, det er en spiseforstyrrelse

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Lene» er bare 9 år når overgrepene starter. Det skjer hos naboen. Hjemme har Lene to foreldre som har mer enn nok med sitt. Hun kommer fra et hjem hvor alt er uforutsigbart. Lene lever i en konstant uvitenhet om hun vil få mat den dagen eller om hun vil bli slått. Eller begge deler. Vil hun kunne leke på rommet sitt eller vil hun bli stengt inne i kottet i timevis? Naboen er alltid ute når hun kommer fra skolebussen. Hun veit at hun ikke har noe valg.

Skoledagene er preget av lite konsentrasjon for fag og lite forståelse fra lærerne. I friminuttene kan hun bli brukt som et levende akebrett. Sånn er dagene til Lene. Hver dag. Hele oppveksten.

Lene begynner å spise. Hun spiser for ikke å føle. Hun spiser for å gjøre seg mindre attraktiv. Hun spiser for trøst. Hun spiser for å overleve dagene.

Overgrepene stopper etter noen år, men Lene fortsetter å spise.

20 år senere går Lene til psykolog. Hun søker hjelp. Hun ønsker ikke lenger å bruke ettermiddagene, kveldene og nettene på mat. Hun ønsker ikke lenger å fylle magen med overkokt ris kun for å døyve følelser, minner og uro. Psykologen spør; kaster du opp? Overtrener du? Kompenserer du på noen måte? Lene svarer nei – og får avslag. Begrunnelse: Ikke noe behandlingstilbud som passer til hennes symptomer. Hun drar til legen. Hun får grønn resept og blir anmodet om å gå til frisklivssentralen og få time hos en kostholdsveileder.

Lenes historie er anonymisert og en sammenfatning av mange historier jeg har blitt kjent med. Lene lider av overspisingslidelse. Overspisingslidelse er den mest vanlige formen for spiseforstyrrelse. Allikevel er den ennå ikke blitt anerkjent som egen diagnose i Norge. Vi snakker i dag om «atypisk bulimi», «uspesifisert spiseforstyrrelse» eller «andre spesifiserte spiseforstyrrelser». Lenes historie er forbausende lik historiene jeg hører fra mennesker med anoreksi og bulimi. Mange spiser, eller spiser ikke, av de samme grunnene.

Når Lene får avslag på behandling innen psykisk helsevern så formidler helsevesenet at det er kun undervekt og alvorlig kompensering som kvalifiserer til behandling i Norge. Til enhver tid er det nesten 10 ganger så mange som har overspisingslidelse enn anoreksi i Norge. Vi veit at overspisingslidelse er forbundet med alvorlige helseplager både fysisk og psykisk, akkurat som anoreksi og bulimi. Vi veit at overvekt kan være dødelig, akkurat som undervekt og elektrolyttforstyrrelser kan være dødelig. Vi har god grunn til å tro at pasienter som strever med spiseforstyrrelser og traumer trenger noe mer enn kun et fokus på kosthold og trening. Det store spørsmålet man sitter igjen med da er; hvorfor inkluderes ikke disse pasientene i spiseforstyrrelsesbehandling? Hvorfor prioriteres de ikke til å ha rett til helsehjelp?

Det kan se ut som helsevesenet i Norge diskriminerer spiseforstyrrelsespasienter på bakgrunn av hvilke symptomer de fremviser heller enn symptomtrykk. Og vi er ikke alene. Nordisk konferanse for spiseforstyrrelser stadfestet i september at ingen av de nordiske landene har et godt nok tilbud for denne pasientgruppen. Det er akkurat som vi glemmer helt grunnleggende kunnskap i møte med disse pasientene. Overspisingslidelse er ikke en karakterbrist, det er en spiseforstyrrelse. Mennesker som bærer med seg tunge ryggsekker fra barndommen (det være seg seksuelle overgrep eller andre vanskelige opplevelser) og som utvikler en spiseforstyrrelse, trenger ofte mer enn en grønn resept for å få det bedre. Jeg håper tiden for «atypisk bulimi» snart er over og at disse pasientene blir sett for de vanskene som utgjør en overspisingslidelse.

Mer fra: Debatt