Debatt

Trenger vi dette avhøret?

Voldsomt etterarbeid og ressursmangel gjør at politiet ikke har råd til å se barnet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Barn har ikke de samme rettighetene som voksne, og forskjellen blir tydelig i møte med politiet. Vi har ikke lov til å snakke med barn under 15 år. Rammene for et slikt avhør er svært strenge. Politibetjenten må ha et eget kurs i å snakke med barn, og avhøret holdes i et tilpasset rom utenfor stasjonen. Avhøret blir filmet, fra et annet rom observerer en delegasjon av voksne: Bistandsadvokat, etterforskningsledere, forsvarer og politijurist. I ettertid blir avhøret skrevet ned, ord for ord. Det tar dager å nedtegne et slikt avhør, detaljerikdommen og den manglende strukturen gjør det ganske uleselig.

Disse kravene er det svært gode grunner til. Barn ønsker å tilfredsstille voksne. Barn har også en fantasi som kan blande seg med virkeligheten.

Men det er begrenset personell i politiet som har kurs i å snakke med barn. Og de som har opplæringen, må ta hvert krevende avhør om vold og misbruk til de tappes for krefter og skifter stilling.

For voksne er det annerledes. Hvis noen har begått urett mot deg, er du den første politiet avhører. Det er din rett, og det blir gjort i løpet av noen timer. Hele etterforskningen bygger på din forklaring.

Om du har forklart deg usammenhengende og hopper frem og tilbake i tid, blir rapporten ordnet slik at det er mulig å forstå hva som har skjedd. Du leser gjennom og signerer din sannhet.

Når lovbrudd rammer barn, er det gjerne en mor som kommer til politiet. Hun forteller hva barnet har sagt, og politiet avhører henne. Politiet kan også finne på å avhøre andre voksne rundt barnet: En lærer, en barnehageansatt, en sykepleier på helsestasjonen, en helsesøster. Vi avhører de voksne, fordi det er det enkleste. Vi avhører de voksne for å avklare om vi trenger å avhøre barnet.

Barnet, offeret, er ofte den siste vi snakker med, etter at alle andrehåndskildene er blitt vurdert. Det har kanskje gått en måned. I mellomtiden har politiet gitt mor beskjed om ikke å snakke med barnet om traumet. Barnet har jo fantasi og kan si det de voksne vil høre, de kan forledes av en mor.

Av og til blir ikke barnet engang avhørt. De andre har ikke vært overbevisende nok. Mor burde kanskje ha stilt barnet flere spørsmål.

Noen vil kanskje hevde at vi snakker med de andre for å spare barnet, i tilfelle det ikke har skjedd straffbart. Men hvis det ikke har skjedd noe, er det heller ingenting å spare barnet for.

Jeg er tilhenger av at de som snakker med barn må gjennom et kurs. Kursdeltakerne bør økes betydelig for raskt å ivareta en sårbar gruppe som ikke selv kan gå til politiet, som trenger at andre går i forveien.

Jeg er motstander av ord-for-ord-nedtegnelsen. Det krevende etterarbeidet gjør at politiet vurderer: Trenger vi dette avhøret? Er vi sikre på at det virkelig har skjedd noe?

I prinsippet hadde vi ikke behøvd å skrive noen ting. Avhøret filmes. Alle som ville se avhøret eller vurdere hva som har kommet frem, kan se gjennom opptaket. I retten skal alle forklare seg muntlig, opptaket blir spilt av der.

Hvis politiet avsto fra rapporten, ville alle bli tvunget til å se barnet. Vi måtte høre gjennom alt hver gang og gjøre oss opp en mening om sannhet og fantasi, om spørsmålstilling og press.

Og dette gjelder ikke bare når barnet er offeret, der barnet har vært vitne til vold mot en forelder, skal også barnet regnes som et offer. Hvor mange av dem blir avhørt? Hvor mange ofre har blitt usynliggjort?

Vissheten om det voldsomme etterarbeidet, i kombinasjon med ressursmangel, gjør at politiet stiller et spørsmål som ikke burde vært tillatt: Trenger vi dette avhøret?

Mer fra: Debatt