Forskningsdagene 2017 er et avsluttet kapittel. Universitetet, høyskoler, Forskningsrådet og andre forskningsmiljøer går hvert år sammen i en dugnad om å lage kunnskapsfestival for nysgjerrigper’er i alle aldere.
Årets forskningsdager har blåst nytt liv i en viktig debatt om tillit til forskning og til formidlingen av forskningen.
Universitets- og høyskoleloven gjør det klart at universiteter og høyskoler skal tilby undervisning, utføre forskning og formidle kunnskap til samfunnet. Institusjonene tar de to første oppgavene på alvor, forskning og utdanning. Det utløser penger over statsbudsjettet. Den tredje oppgaven gir ikke økonomisk uttelling, og blir langt mer stemoderlig behandlet. Det betyr ikke nødvendigvis at nye økonomiske incentiver og tellekanter er svaret.
Universiteter og høyskoler kan iverksette tre konkrete tiltak for å oppfylle sin lovpålagte oppgave om å formidle kunnskapen til samfunnet. Dette er tiltak som samtidig kan bidra til større åpenhet om og tillit til forskning.
1. Lære forskerne å skrive for å kommunisere med folk utenfor sitt eget fagområde. Det kan for eksempel gjøres ved å innføre obligatoriske kurs i allmennrettet forskningskommunikasjon for doktorgradsstudenter. Et slikt kurs kan med fordel tilbys også til studenter på bachelor- og masterstudier.
2. Sørg for at forskerne slipper kunnskapen løs fra forskningstidsskriftene nesten ingen leser. Et praktisk tiltak vil være å stille krav om at publisert forskning også skal kommuniseres utenfor eget fagfelt, for eksempel gjennom en allmennrettet formidlingsartikkel. Her kan forskere som både publiserer forskning og deler kunnskapen, belønnes i lønns- og karriereutvikling, eventuelle publiseringsbonuser og andre fordeler. Da slipper vi å utrede egne tellekanter for formidling.
3. Tenk forskningskommunikasjon i tillegg til formidling av forskning. Der begrepet formidling legger opp til en enveis overføring av kunnskap, inviterer begrepet forskningskommunikasjon til dialog med og deltakelse fra publikum. Kommunikasjon har sine røtter i latin, communicare, som betyr å gjøre felles. Det er en forutsetning for å utvikle tillit både til forskningen og hvordan den kommuniseres.
«Å forme ord er storslagen virksomhet. Ord kan skape broer. Men de kan også skape sperrer». Det skriver samfunnsforskeren Nils Christie i «Små ord for store spørsmål», en høyst lesverdig liten pamflett om forskningskommunikasjon.
Ord kan skape broer om du bruker ord som leseren eller tilhøreren bruker og forstår. Men ordene kan skape sperrer om du bruker fagbegreper og stammespråk når du skal kommunisere med folk utenfor fagfeltet ditt.
Dessverre lærer vi ikke å skrive for folk utenfor vårt eget fagfolk når vi tar bachelor- og masterstudier ved universiteter og høyskoler. Vi lærer å skrive oppgaver, akademisk skriving, og gjør vårt ypperste for å tilfredsstille våre sensorer. De som går videre i en doktorgradsutdanning, drilles i å skrive forskningsartikler for å tilfredsstille kritiske forskerkolleger på samme fagfelt.
Ikke et vondt ord om tekstsjangere som stimulerer til kritisk tenkning og et presist fagspråk rettet mot lesere innen det samme spesialiserte fagfeltet. Dessverre er det en måte å skrive på som er lite egnet om du ønsker å nå folk utenfor ditt eget fagfelt.
Med noen få, hederlige unntak lærer ikke masterstudenter og doktorgradsstudenter å skrive for og å kommunisere med folk utenfor faget sitt i sine studieløp. Det er synd. Ikke bare for de som blir forskere, men også for arbeidslivet for øvrig.
Her vil jeg fremheve noen eksempler på at det er mulig å sette forskningskommunikasjon på timeplanen. Felles for eksemplene er at de er utviklet av ildsjeler, ikke som strategiske tiltak fra institusjoner.
Masterstudenter ved matematisk-naturvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo kan ta et kurs i forskningsformidling og vitenskapsjournalistikk. Her deltar nå 30 av universitetets studenter, ifølge en av kursets initiativtakere, seniorforsker Henrik Svensen ved Institutt for geofag. Svensen ble nylig tildelt Forskningsrådets formidlingspris for 2017. Et annet hederlig unntak er et masteremne i historieformidling, utviklet av ildsjel og førstelektor John McNicol. Det er likevel bare en liten promille av universitetets 30.000 studenter som kan benytte seg av slike tilbud.
To av fakultetene ved UIT Norges arktiske universitet, det helsevitenskapelige fakultet og fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, har innført obligatoriske kurs i allmennrettet forskningsformidling for sine doktorgradsstudenter. Doktorgradsstudentene ved fakultet for medisin og helsevitenskap ved NTNU tilbys også obligatorisk kurs i forskningsformidling.
Dette er kurs som setter neste generasjons forskere bedre i stand til å kommunisere sin kunnskap, delta i samfunnsdebatten og bidra til å skape åpenhet om og tillit til forskningen.
Hva skal vi så gjøre med alle forskerne som for lengst har avsluttet sine master- og doktorgradsstudier?
Heldigvis kan vi alle bli bedre til å skrive og kommunisere med folk om vi trener på det. Mange universiteter og høyskoler tilbyr regelmessige kurs både i skriving av kronikker og debattinnlegg, medietrening, kommunikasjon i sosiale medier, forskningskommunikasjon i lyd, på film og i bilder og andre aktuelle temaer. Det gir synlige resultater.
Vi kan alle la oss inspirere av nobelprisvinner Daniel Kahneman som skriver at «Hvis du virkelig ønsker å bli oppfattet som intelligent og troverdig, skal du ikke bruke et komplekst språk der du kan bruke et enklere språk».
Du kan starte skrivetreningene allerede i dag. Her er fire effektive øvelser:
1. Skriv!
2. Be om tilbakemeldinger som du hører på. Det betyr ikke nødvendigvis at du skal ta dem til følge.
3. Les mye, både skjønnlitteratur og fagtekster. Les og kommenter andres tekster.
4. Gå tilbake til det første punktet.