Det er fylkesmannen som har den guddommelige makt til å bestemme hvor vi aller nådigst kan få spre vår aske. Det nærmeste er nå et stykke ut i Oslofjorden ved Askerlandet. Fylkesmannen har avslått min søknad om å få spre den i Alnaelva, der jeg er vokst opp. For at askespredning skal bli «populært», må en anakronistisk gravferdslov forandres på dette området.
Sjølsagt må vi kunne bestemme hva vi vil gjøre med vår egen aske, enten vi vil ha den på peishylla, på pianoet, på hytta eller spre den i hagen. Asken må også kunne deles til flere pårørende.
Dette er lov i andre land. I Storbritannia er det til og med lov til å ha kistegrav i hagen, og det er lettere å få tillatelse til dette, enn til å få sette opp en garasje.
For mennesker som ikke er spesielt religiøst anlagt, virker det selsomt at det er Kristelig Folkeparti som har mye av ansvaret for bestemmelsene om askespredning. Det var deres Jon Lilletun som var saksordfører for loven i 1996. Dessuten har det norske presteskapet tidligere vært motstandere av askespredning.
Vi har ei regjering som skryter av litt av hvert, men når det gjelder askespredning er den taus som graven.