Etter denne ukas premiere på TV-serien «Heimebane» har det oppstått en hissig debatt på sosiale medier om hovedrolleinnehaver Ane Dahl Torp snakker troverdig trøndersk eller ikke. «Jeg er trønder og mener hun snakker like godt trøndersk som meg», skriver en på Twitter. «Beklager, men det blør i ørene å høre Ane Dahl Torps spede forsøk på å snakke trønder», skriver en annen. Selv syns jeg Torps trøndersk lyder akkurat sånn passe troverdig, nok til at jeg kan konse på handlingen. Men hva slags troverdighet har egentlig jeg, som ikke engang er trønder?
Jeg vil si den er sånn akkurat passe. Selv om jeg er fra en liten by nordpå, så vokste jeg opp med en god del trønderdialekt i ørene. Det var opptil flere sentrale trønderskikkelser i mitt liv. Som fedrene til mine to beste venninner, og minst en av lærerne mine på barneskolen. De hadde verken skinnvester eller barter, men likevel var jeg aldri i tvil om deres trønderske identitet.
Han barneskolelæreren min på 70-tallet, for eksempel, spankulerte gjerne selvsikkert rundt i skolegården i sine tresko, mens han sang høylytt på trøndersk. Gjerne på denne legendariske Prudence-låten:
Æ e’ trønder æ – å herregud kor tøff æ e’! Æ e’ trønder æ – det e’ itj dårlig bærre det.
Faren til den ene bestevenninna mi kom fra Trondheim, og spilte ofte oppstemte Rosenborg-sanger for oss på platespilleren. En av dem inneholdt et underlig heiarop som fortsatt sitter som spikret:
«Ivers, Ivers – kom dæ hjæm! Før du kjæm på gammelhjæm».
Begge foreldrene til den andre bestevenninna mi kom fra Steinkjer, og pleide å slå om seg med nordtrønderske fraser som: «Vil du ha læææverpos’ på skiva?» Eller: «No ska’ vi spis’ og kos’ oss mykj’ og læng!». Det var heller ikke vanskelig å forstå at de elsket «hainn Åge» over alt på jord. Den elleville, trønderske jubelen som brøt løs i stua deres den lørdagskvelden på 80-tallet da Åge Aleksandersen vant en spellemannpris, gjorde dypt inntrykk på meg.
Nå var vi jo glad i Åge nordpå også. Han var en av få rikskjente musikere som tok seg bryet med å komme helt opp til vår lille by for å spille konsert. En del av soundtracket til ungdomstida mi var derfor Åge-linjer som:
«Æ syns atomkrig e’ for jævlig – men at høsten kainn vær’ fin».
Men så var det den irriterende trøndergruppa Vømmøl Spellemannslag, da. Dessverre sitter også en del Vømmøl-linjer spikret i hukommelsen:
«I Vømmøladala der var det ein gjeng, hei for jussibassi, jussibassi jom».
Jeg mener: «Jussibassi jom»? Nei, give me a break, som vi sier nordpå.