Debatt

Trøndermakt på ville veier

Ola Borten Moe står simpelthen ikke til troende når han bedyrer at han er «skuffet og forbannet over at den ansvarlige ikke har stått frem».

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Noen lyver i Sp», sier Arne Strand i sin omtale av Senterpartiets behandling av «gutta på tur»-saken fra 2016, og føyer til: «10 mektige menn holder kjeft om sex-trakassering». To dager etter følger han opp med kommentaren «Full fyr i fjøset» og påpeker at det ikke bare er 1. nestleder Ola Borten Moe, prominent deltaker på den famøse hytteturen, som har kommet «veldig dårlig ut av denne saken». Det gjør også partileder Trygve Slagsvold Vedum, som visstnok ikke anstrengte seg synderlig for å finne ut hvem som sto bak den sjikanøse meldingen til Liv Signe Navarsete da hun først varslet om den. Strands hypotese er at Vedum «må ha vært livredd for å få trøndermafiaen på nakken på et tidspunkt da Sp strevde med å komme seg på beina etter valgnederlaget og maktkampen i partiet mellom ham selv og Ola Borten Moe».

Strand er ikke alene om å stemple de åtte senterpartitoppene i hyttegjengen som «trøndermafia»; han får følge av Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen, som vel vet hva hun snakker om (Dagsrevyen 21/4). Etter som dagene går og jakten på meldingens avsender blir stadig mer desperat, blir det også stadig tydeligere at mafia-karakteristikken er på sin plass, for her er det fortsatt ingen som snakker. Med mindre det usannsynlige skulle ha skjedd at den aktuelle Messenger-kontoen ble misbrukt av utenforstående, er jo disse politikernes oppførsel helt i tråd med mafiaens beryktede «omertà» – taushetsloven som innebærer så vel medskyldighet som solidaritet. Det kan gjøre kravet om å få «sannheten om Sp-gutta på hyttetur på bordet» fåfengt. Alt tyder på at turkameratene beskytter hverandre og vil stå last og brast til Dovre faller.

Et første steg i opprydningsprosessen kunne derfor vært en kollektiv sanksjon mot partifellene, noe Åshild Haga skal ha foreslått, men det vil Trygve Slagsvold Vedum ikke ha noe av. «Sånt gjør vi bare ikke i Senterpartiet,» erklærte han på Dagsrevyen 21/4. I stedet truet han med politianmeldelse om ikke den ene skyldige meldte seg, slik at de øvrige ni kunne renvaskes, en trussel som avdekker en mangelfull forståelse av hva dette handler om. For når alle tier, faller det ikke bare en mistankens skygge over alle. De blir alle de facto delaktige. Det er nesten uunngåelig å tolke tausheten dithen at alle sto bak; alle var med på å godkjenne teksten, og alle – presumptivt med unntak av telefonens eier – var vitne til at meldingen ble sendt. Dermed blir spørsmålet om hvem av dem det var som tastet den inn og trykket «send», nærmest irrelevant, og den monomane jakten på ham alene feilslått. Den øredøvende tausheten må få Vedum og hans generalsekretær til å innse at dette handler om noe annet og mer enn en enkeltperson som har begått et stygt overtramp i fylla. Det er mye mer graverende enn som så: Det er en ukultur innen en bastion av mektige senterpartipolitikere som nå stilles til skue for all verden. Og det er intet vakkert syn.

I denne fastlåste situasjonen er det bare én mann som kan få saken ut av verden, og det er Ola Borten Moe. Han står sentralt i kretsen, og som 1. nestleder i Senterpartiet har han et større ansvar enn de øvrige for å ivareta partiets verdier og anseelse. Men hvordan har han ivaretatt sitt ansvar? Ser man på hans posisjon i partiet, er han ikke bare primus inter pares, den fremste blant likemenn i dette selskapet; han var også primus motor i maktkampen mot Liv Signe Navarsete som førte til hennes avgang som partileder. Når Arne Strand minner om at «Ola Borten Moe spilte en hovedrolle i jakten på Navarsete før og etter stortingsvalget i 2013» – og det med en brutalitet som er uvanlig i norsk politikk – gir det skjellig grunn til mistanke om at han også kan ha vært krumtappen i turkameratenes verbale overgrep mot henne, som et siste lyskespark mot en motstander han for lengst hadde tvunget i kne. Det egentlige budskapet som Borten Moe og hans klikk ville sende til Navarsete, gikk hjem. Som hun sa til VG: De ville bare «minne meg på at jeg er en dritt».

Slik oppfatter vi andre det også. Ola Borten Moe står simpelthen ikke til troende når han bedyrer at han er «skuffet og forbannet over at den ansvarlige ikke har stått frem». Men merkelig nok ser det ut til at Liv Signe Navarsete selv tror på ham når hun sier (i Da 21/4): «Jeg håper Ola bruker makten sin til å få fram sannheten.» Av alle mennesker burde du vite bedre, Liv Signe. Ola har aldri vært noen redningsmann, ikke for deg og ikke for partiet. Tvert om er han en mann som vil huskes for å ha misbrukt makten sin i en rekke kontroversielle soloutspill til gagn for ham selv, men sjelden for hans parti. Nå har han imidlertid en gyllen sjanse til å rette opp dette inntrykket og faktisk bli en redningsmann ved å påta seg ansvaret for skandalen og trekke seg som nestleder, en anstendig handling som ville bety mye for hans renommé. Skulle det vise seg å være for mye å håpe på, må Senterpartiet kjenne sin besøkelsestid og kaste ham som nestleder. Hans tid som «partieier» bør uansett være forbi. Partiet har ikke råd til å ha en så splittende person i sin midte. Hva de øvrige senterkameratene angår, kan deres skjebne trygt overlates til velgernes dom. Den får de i 2019, om ikke før.

Mer fra: Debatt