Nesten nøyaktig 52 år etter at Elvis Presley ga ut «Return to sender», vender Torbjørn Sølsnes tilbake til Høyres stortingsgruppe etter et opphold i First House. B-siden på den legendariske singelen var for øvrig «Where do you come from». Og ganske riktig, Sølsnes møter ikke bare seg selv i døra. Det kunne jo blitt litt ensomt. Han møter også Ole Berget, som freser av sted i motgående kjørefelt. Han tar turen fra Frps politiske ledelse i Finansdepartementet til Sølsnes‘ gamle arbeidsgiver.
Folk som driver vekselbruk mellom betrodde stillinger som toppolitikere og lobbyister er blitt så vanlig at debatten om det mest av alt oppleves som kjedelig og repeterende. La dem bare holde på, liksom. Men det gjør ikke saken noe bedre at samrøret blir tettere, skiftene hyppigere og diskusjonen fraværende.
I filmen «Biler» fra 2006 møter vi blant andre den ganske nedkjørte kranbilen Mater. Hans fremste egenskap er at han er verdens flinkeste til å kjøre baklengs, takket være to store og intakte sidespeil, for øvrig omtrent det eneste på kjøretøyet som ikke er skadd på en eller annen måte. Med stolthet proklamerer Mater at han ikke trenger å se hvor han er på vei, han trenger bare å vite hvor han har vært. Dette forklarer den fryktløse ryggingen.
Det er et element av Mater i alle politikere som går over til PR-bransjen. Det som gjør dem attraktive, er ikke først og fremst hvor de er på vei, men hvor de kommer fra. Ole Berget er gull verdt for kunder som søker kunnskap om hvordan Siv Jensen og resten av Frps regjeringsapparat tenker om politikk generelt og finanspolitikk spesielt.
Da jobbskiftet ble kjent, skrev Ketil Raknes, som selv har fortid både som PR-rådgiver og politisk rådgiver for SV, dette på Facebook: «Denne overgangen er et kjempescoop for First House, men bør aktualisere debatten om Norge ikke bør følge Canada og USAs eksempel og innføre et generelt forbud mot å drive lobbyvirksomhet mot en regjering en selv har vært en del av. Karantene vil i slike tilfeller ha veldig begrenset effekt siden den innsikten man sitter på om den sittende regjeringens indre liv har svært stor verdi helt fram til den går av.»
Dette er ett av mange gode forslag som har blitt lansert i debatten om PR og politikk. Inntil videre kan vi håpe at det ikke lider samme skjebne som andre innspill, men i stedet blir tatt på alvor av det politiske miljøet og vedtatt. Hittil har verken lobbyregister, åpenhet om kundelister eller forbud mot å sitte som folkevalgt og lobbyist samtidig blitt noe av.
PR-bransjen forsvarer seg gjerne med at de må ha samme kildevern som journalister eller samme klientvern som advokater. At de ikke driver med annet enn regulært påvirkningsarbeid. Og at det i bunn og grunn er en styrke for demokratiet. Men den moderne lobbybransjen har noen særtrekk som gjør det problematiske ved dagens praksis temmelig iøynefallende.
Andre påvirkningsorganisasjoner har tydelige agendaer og klare mandat som ikke er til å misforstå. Alle vet at Siv Jensens søster Nina i WWF jobber for miljø og klima og ikke for olje- og gassindustrien. Geir Mo, som er leder for Norges Lastebileier-Forbund, nyter sikkert godt av sin lange fartstid som Frps generalsekretær og de tette båndene til sentrale Frp-politikere når han lobber for lavere dieselavgift og andre temaer hans medlemmer er opptatt av. Men offentligheten vet i det minste hvilke interesser Mo ønsker å fremme. Hadde han jobbet i et PR-byrå, hadde vi ikke visst hvilke kunder som betalte ham for å påvirke om hva i hvilke saker.
PR-byråene driver ikke med altruistisk demokratikamp. De jobber for å få gjennomslag for de kundene som kan betale for det. Jo flinkere de er, jo flere betalende kunder får det som de vil. Men Stortinget og andre folkevalgte organer skal ikke ivareta ønskene og behovene til dem som kan betale mest. I et reelt demokrati er det stemmesedlene, og ikke pengesedlene, som skal avgjøre.
For politikere som går inn i PR-bransjen, er det altså hvor de kommer fra som gjør dem attraktive. Men når lobbyisme blir en stadig mer vanlig retrettstilling for folkevalgte, er det også motsatt: Jo flere som ser for seg en framtidig karriere innen PR-bransjen, jo større er de potensielle skadene. Hvorfor lage strenge og kronglete karanteneregler som kan ødelegge for ens egen framtidige lønns- og statushopp? Hvorfor jobbe for åpne kundelister når behovet for å skjule dem kan melde seg rundt neste sving?
Ettersom byttene fram og tilbake blir stadig flere, hyppigere og selvsagte, risikerer man til slutt å ende på et punkt der det ikke er mulig å skille mellom særinteresser og fellesskapets interesser. Der demokratiske organer står i fare for å bli et instrument for krefter som ikke ser seg tjent med å spille med åpne kort. Dette er ikke fiksjon. I 2010 avslørte svenske Aftonbladet at fem tidligere sosialdemokrater som hadde tatt seg jobb i PR-byrået Prime, i skjul jobbet internt i sitt gamle parti på vegne av Svenskt Näringsliv (tilsvarende vårt NHO). Målet var å vri partiet mot høyre for å ivareta SNs interesser. Det dreide seg blant annet om å la private aktører innen velferdssektoren få lov til å ta ut utbytte. Et dypt ideologisk spørsmål. Som dreide seg om fryktelig mye penger for SNs medlemmer.
Ingen som er oppriktig glad i folkestyret, kan mene at samfunnet har godt av å bevege seg i en slik retning. Er man politiker, bør det føles som et kategorisk imperativ å jobbe knallhardt, hver dag, for å forhindre det. Da vil et totalt fravær av dagdrømmer om en framtid i lobbybransjen være til stor nytte.