Torsdag var vi i gang. Da begynte VM. VM i fotball.

1982. Pål holdt med de røde. Jeg holdt med de gule. Og seinere den sommeren satt jeg med reise TV-en i senga i blå drakt, hvit shorts og røde strømper og holdt med de blå mot de samme gule. Interessen begynte litt banalt. Men siden har jeg vært tro mot de hvite.

Torsdag var vi i gang. Da begynte VM. VM i fotball. Men det trenger man egentlig ikke å si, for VM er VM i fotball. Mener du et annet VM, så må det presiseres. VM i friidrett, for eksempel. Hvert fjerde år kommer det. VM. Ja, det er et idrettsarrangement, med masse glede og frustrasjon, mest det siste. Betydelig mer av det siste, når jeg tenker etter. Men det er også en urokkelig bauta å ordne livet sitt etter. På kort sikt er det mange som planlegger ferien sin, reisingen sin sånn at man til enhver tid er i nærheten av en TV når VM går. Du sitter ikke på fly eller i bil når semifinalen sparkes i gang. For å si det sånn.

Du leier ikke hytte uten gode TV-forhold. Det gjør man bare ikke. Du planlegger ikke jobbens sommerfest når det for eksempel er Spania–Tyskland. Vi har vår fest tirsdag, og går glipp av Polen–Senegal og Russland–Egypt. Det er ille nok. Du sjekker kampprogrammet før du kaller inn til fester og møter. Dette er selvsagt. Og du er mer tilbøyelig til å tilbringe sommeren i byen under kontrollerte, trygge og forutsigbare former enn du ellers ville vært. Sjøl har jeg har vært helt sykt urutinert i år og drar på ferie under VM. Tre uker av VM med familien og dens urimelige krav til oppmerksomhet, tilstedeværelse og aktiviteter. Jeg er oppriktig bekymra.

Men også på lengre sikt og mer overordnet nivå er VM en organiserende faktor i livet. Det er lett å regne og se på livet i fireårssykluser, istedenfor fem og ti, hvis man er fotballinteressert. Og det er alltid et VM å knytte erfaringer og opplevelser og hendelser til. De definerer min tid: VM i 1970 i Mexico var det siste før jeg ble født. VM i Vest-Tyskland i 1974 mitt første. VM i Spania 1982 det første jeg husker. VM i 1998 det siste. For det er dessverre sånn det er blitt: De siste mesterskapene husker jeg lite fra. VM i 2018? I hjernen står det 0–0. Fra VM i 1986 husker jeg hvert spark. VM i 1990 var det første etter at muren falt. Og var det ikke en jente den sommeren? Vi husker alle mønsteret i sofaen vi satt i da Norge slo Brasil i 1998. Jeg husker hvor jeg var da England tapte på straffer mot Tyskland i 1990. Og det var ikke foran en TV, men gående hvileløst ute i gatene. Jeg orket ikke å se.

Da har jeg avslørt hva som har vært mitt lag, England, de hvite, vinnerne fra 1966, men som siden har skuffet mer enn nok. De blå? Skottland i 1982. Muttern hadde vært i Skottland på messe og kom hjem med drakt, shorts og sokker. Og i full mundur satt jeg i senga og så dem bli pulverisert 1–4 av Brasil. Og de røde var Sovjet. Pål holdt med dem. Jeg holdt med gule Brasil i den aller første fotballkampen jeg kan huske: Brasil– Sovjet 2–1 i 1982. Vi ante verken hva Sovjet eller Brasil var.

Men vi lærte litt om verden. Siden har valgene blitt noe mer nyansert. For velge må man, før hver eneste kamp: Hvem holder man med? Her er det flere skoler. Noen holder med de som spiller finest. Noen tenker politikk. Andre støtter alltid den underlegne, underdogen. Til tross for min engelske syke, Rule Britannia, imperialister verre enn noen, og alt det der, så er det siste min skole.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mitt første VM er fortsatt det sterkeste i hukommelsen. Semifinalen mellom Vest-Tyskland og Frankrike. 3–3 etter ekstraomganger. Så straffer. Littbarskis straffe i krysset. Stielikes tårer. En voksen mann gråtende på gresset gjorde et uutslettelig inntrykk. Ikke at han gråt, men at han ikke sluttet å gråte selv om Frankrikes Bossis bommet og missen hans ikke hadde betydning. Jeg tror det var da jeg forsto at fotball ikke er et spørsmål om liv eller død. Men at det er langt viktigere enn som så.