Det slo meg her en kveld: Nå skjer det snart noe stort. Jeg satt på nettbanken og skulle betale for russeutstyret til husets tenåring (ja, «Russ 2019» er allerede i ferd med å bestille russedressene sine). Og jeg forsto det: Nå blir alt annerledes.
Det er ikke russeløyene våren 2019 jeg tenker på. Det er det som skjer etterpå. For, når folk blir russ, betyr det gjerne at de er ferdige med videregående skole. Og når folk er ferdige med videregående skole, er de jo i prinsippet troende til å finne på hva som helst! Kanskje gjør de ikke noe verre enn å ta T-banen bort til Blindern. Kanskje tar de seg et friår for å jobbe på en bensinstasjon på Rykkinn. Men, de kan også finne på helt ville ting, som å dra til frilynte folkehøyskoler i Ryfylke, til Handelshøyskolen i Bergen eller NTNU i Trondheim. De kan plutselig stikke av gårde til London School of Economics eller Institut d’études politiques de Paris. Eller – o gru! – de kan finne på å dra helt til Australia.
«Hva, unner du ikke ditt eneste barn et spennende studieopphold i Australia?» spør kanskje du. «Vil du ikke at han skal komme ut i verden? Vil du ikke kutte navlestrengen? La fugleungen få spre vingene sine, og fly ut av redet til friheten?» «Jo da», sier jeg motstrebende. (Jeg vil jo ikke være en sånn mor). Men jeg spør også tilbake: «Er du klar over hvor LANGT det er til Australia? At det er på den andre siden av jordkloden? Nærmere bestemt 9911 mil i rett luftlinje?»
Da må du gjerne mellomlande to ganger underveis (med Finnair for eksempel i Helsinki og i Singapore). Da bruker du nesten 27 timer på turen til Australia hvis du vil se noe til «fugleungen». (Tilbake, nærmere 30 timer. For øvrig takk til søkemotoren Momondo). Og når husets tenåring først studerer i Australia, kan han jo få lyst til å bli der. Kanskje søke om varig oppholdstillatelse, gifte seg, og få sine egne, australske fugleunger. Antakelig får jeg ikke sett så mye til mine kjære barnebarn, annet enn via en litt uklar Skype-linje. (Eller etter å ha flydd 30 timer med Finnair, til jul en gang hvert skuddår).
Men jeg er ikke alene om denne «la dem nå fly ut av redet»-frykten, og det må jo ikke handle om Australia. «Hun sier hun vil i militæret», sa hun litt betuttet, moren til en datter som også er russ i 2019. En onkel i nord har nettopp sendt fra seg tenåringsdatteren til en skole to timers biltur unna. «Du vet den mobilreklamen der han faren står og ser ut av vinduet med tårer i øynene, mens datteren sender ham rote-mobilbilder av seg selv? Sånn har jeg det nå», sa han.
Sånn får nok jeg det også. Og nå skjønner jeg hva faren min mente når han sa: «Det er først etter at ungene har fylt 19, at det begynner å bli virkelig vanskelig». Her syns jeg fagekspertisen kunne komme på banen. Hva med selvhjelpsbøker med gode, konstruktive råd, som: «Slik holder du maska (selv om du gråter innvendig), når ditt eneste barn sier han vil studere i Australia».