Nyheter

Tolkebrukere nektes å gi blod: - Et gufs av kunnskapsløshet og mistillit.

Hvor galt kan det gå når jurister uten kunnskap om en profesjon skal uttale seg om denne profesjonen? Veldig galt, viser Diskrimineringsnemndas uttalelse i saken om blodbankenes diskriminering av døve blodgivere.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Februar i år kom Diskrimineringsnemnda med sin uttalelse i saken der Norges Døveforbund og Tolkeforbundet påklaget den diskriminerende praksisen ved blodbanken ved Oslo universitetssykehus. Blodbanken i Oslo – som setter standarden for mange av de andre blodbankene i Norge – nekter døve tolkebrukere å gi blod. Dette gjøres ikke ut fra noen saklig, medisinsk begrunnelse, men ut fra en motvilje mot å bruke tolk under blodgiverintervjuet.

Symptom på manglende kunnskap

Denne praksisen syntes Diskrimineringsnemnda er helt grei – fordi ”blodgivning er frivillig”, uttaler nemndleder Jon Østensvig til NRK. Når jurister i overordnede offentlige råd og nemnder kommer med slike uttalelser, kan det gå kaldt nedover ryggen på de fleste. Norges Døveforbunds generalsekretær Petter Noddeland omtaler med rette blodbankens praksis og Diskrimineringsnemndas uttalelse som ”et gufs fra fortiden”.

For Tolkeforbundet er diskrimineringen og uttalelsen et klart symptom på manglende kunnskap om og forståelse for tolkens rolle og profesjon. For når både blodbanken og Diskrimineringsnemnda omtaler tolken som ”en tredjeperson i dialogen” som i seg selv utgjør en risiko, er det mye de ikke har forstått.

Nødvendig med tolk

Når to parter uten felles språk skal i dialog, er det nødvendig å benytte tolk. Det offentlige helsevesenet har lover og retningslinjer for bruk av tolk for å oppfylle informasjonsplikten og sørge for god pasientsikkerhet. Dette med god grunn, siden forskning har påvist feildiagnostisering og feilbehandling, forlenget innleggelse, dødsfall, generelt dårlig pasientsikkerhet og økt ressursbruk når tolk ikke benyttes.

I en tolket dialog har tolken like mye fokus på begge partene, for å kunne mediere i samtalen og skape gjensidig forståelse. For å få til dette, kreves det at de involverte fagpersonene har kunnskap om, forståelse for og tillit til hverandres plass i dialogen. ”Institusjonelle samtaler via tolk krever bevisst samarbeid mellom tolk og fagperson for å lykkes”, påpeker professorene Skaaden og Felberg ved OsloMet i Tidskrift for norsk psykologforening (48/2011). Et slikt ”bevisst samarbeid” vil aldri skje så lenge blodbankens helsepersonell har en forestilling om tolken som ”en tredjeperson i dialogen”.

Farlig mistillit

Denne vrangforestillingen vises i uttalelsen som medisinsk fagansvarlig for Blodbankene i Nord-Norge, Mirjana Arsenovic, har gitt til NRK. Hun hevder at det kan oppstå misforståelser dersom det brukes tolk, og at det derfor bare er ”døve som greier seg uten tolk kan gi blod”. Dette er et gufs av kunnskapsløshet og mistillit som i praksis går på sikkerheten løs. At Diskrimineringsnemnda gjentar denne vrangforestillingen i sin uttalelse er nedsettende, på grensen til ærekrenkende, overfor hele tolkefaget og tolkeprofesjonen.

Heldigvis kan det se ut til at Helsedirektoratets Transfusjonsråd har større kunnskap om, forståelse for og tillit til tolkene enn Diskrimineringsnemnda. Helsedirektoratet har over lengre tid arbeidet med å revidere transfusjonsveilederen, og rådet uttalte i fjor høst at det bør åpnes for bruk av tolk i den nye versjonen. Det er gledelig at fagmiljøet selv står for et slikt initiativ, og Tolkeforbundet håper at rådet får gjennomslag for sitt forslag når den nye transfusjonsveilederen blir utarbeidet.

Helge Edland

Nestleder Tolkeforbundet

Partipolitisk uavhengig interesseorganisasjon for tolker

Mer fra: Nyheter