Debatt

To gode grunner til å savne Jens

«Purpose» er et samtidsord å bli fysisk syk av, men jeg tar sjansen likevel og spør: Jonas Gahr Støre, hva er din «purpose»? Har du egentlig gitt deg selv et oppdrag?

Bilde 1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Pushere av konsulenttjenester bør parodieres så ofte som mulig, men innimellom hender det at til og med forblindede BI-kandidater finner et poeng. «Purpose» skal være begrepet som får en bedrift til å spørre om hensikten med hva den holder på med – og for hvem. Forleden fløy DNB inn 6000 medarbeidere til Telenor Arena for å fortelle at bankens nye «purpose» nå skal være å ligge «i forkant», mens det gamle p-ordet sa at man skulle være «hjelpsom».

Utover at det er fint å være hjelpsom og i forkant, kan det være en idé også for politikere å spørre om meningen med politikken. Selv om «Da vi styrte landet» er misbruk av en god idé, viser NRK-serien med de seks statsministerne at det til dels henger igjen politiske prosjekter etter dem. Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch så neppe for seg «purpose», men de hadde sine prosjekter. De forstod og viste fram hensikten med sin egen politikk. Også Erna Solberg har tydelige hensikter når hun snakker om «omstilling» og hvor viktig det er å gjøre økonomien mindre oljeavhengig.

Gro tok med seg legeerfaringene inn i politikken og var en markant forkjemper for fri abort, og etter å ha fått «Bravo»-utblåsningen på bordet som fersk miljøvernminister ble miljøengasjementet hennes sterkt. Solidaritetsalternativet er også ett av disse gylne øyeblikkene i nyere, norsk historie. Miksen av moderate lønnstillegg, sysselsettingsskapende tiltak og forenkling av regelverk fikk Norge opp av en økonomisk bølgedal under Gro. Kåre? På kort tid liberaliserte Willoch markedene og åpningstidene, opphevet NRK-monopolet og fjernet restriksjoner som var gått ut på dato da 1980-tallet begynte.

Gro- og Kåre-epoken er historie fra det forrige århundret, Jens er så tilstedeværende at politikken fra Stoltenberg I og II er samtid. Forskjellige politikere har forskjellige drivkrefter, Gro Harlem Brundtlands og Kjell Magne Bondeviks bakgrunner som henholdsvis lege og teolog har aldri vært vanskelige å se, mens sosialøkonomen i Jens Stoltenberg innimellom truet med å trumfe politikeren. Jens’ glede over kurver, grafer og regneark er mer enn artigheter – det er også den innbitt rasjonelle overbevisningen om prosjekter som kan forbedre samfunnet og bygge landet. Som produkt av jerntriangelet Sosialøkonomisk institutt, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet, var Jens den politiske fødselshjelperen for internasjonal handel med klimakvoter og handlingsregelen. Kvotehandelen jobbet Jens også med som SSB-forsker, mens daværende finansråd Tore Eriksen kanskje kan gis æren som handlingsregelens opphav. Uansett farskap – Jens hadde to politiske prosjekter ut fra sosialøkonomisk og sosialdemokratisk overbevisning.

Kvotehandelen redder ikke klimaet, men forsøket på å koble økonomiske drivkrefter og markedene på miljøet er vesentlig. Og handlingsregelen om å bruke en viss prosent av oljefondets avkastning, har vaksinert Norge mot hollandsk syke. Så vellykket har prosjektet vært at Siv Jensen ble handlingsregelens forsvarer da hun overtok som finansminister. Handlingsregelen hindret at Norges oljeformue ble svidd av på én generasjon og er ett av de beste eksemplene på bruk av politisk verktøy noensinne. Handlingsregelen vinner ikke valg, men den viser en evne til å tenke overordnet og langsiktig som dagens sosialdemokrati mangler.

Aps 2017-valg skyldes mer enn dårlig kommunikasjon, eller at partitoppene for seint innså at lavkonjunkturen snudde. Ap hadde vært på let etter den store valgkampsaken, flørtet med det liberalistiske Venstre og ignorert klima og miljø. Bevares, Jonas snakker om miljø og klima han også, men uten å få fram hvorfor det er viktigere å lytte til Ap i slike spørsmål enn andre partier. Koblingen politikk, sosialøkonomisk orientert redskapsbruk og rasjonalitet mangler – og dét er den viktige forskjellen mellom Jonas og Jens.  Sistnevnte så overforbruk av oljepenger og CO2-utslipp som to problemer i sin statsministertid og kom med løsningene.

Statsviter Svein Tuastad etterlyser en «strategi for å sosialdemokratisere Europa» i stedet for å «rope på Einar Gerhardsen», som deler av venstresiden gjør ved å peke på liberalismen som hovedfiende. Nasjonalstatene bør styrkes ved å samordne politikken, det bør skaffes flere styringsredskaper og bygges opp sterke sosiale rettigheter til alle arbeidstakere innenfor et felles marked, skrev Tuastad i Aftenbladet i forrige uke. Nemlig. Jonas trenger ikke å gå tilbake til Einar for å gjenoppfinne sosialdemokratiet. Jonas kan begynne med å sjekke ut Jens’ «purpose».

Mer fra: Debatt