Debatt

To barns historier

«Jeg var redd. Mammaen min holdt meg og hun bedde til Gud og gråt. Det nærmet seg morgen og vi fant veien videre», skildret Ali. Hva vil Karam skrive?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi skal noen uker tilbake i tid. Til juni måned. Rett før skoleslutt. Det var vår siste oppsummering i 5. klasse. Oppsummering vil si at en og en elev kommer opp til meg med ukeleksene i norsk. Elevene har forskjellige lekser, de skal alle oppleve mestring og læringsglede.

De leser for meg fra leseboka si, og de viser meg sine skriftlige arbeider. Jeg retter feil og markerer med stjerner der setningene lyser av spenstige ordvalg, gode formuleringer, dype tanker og refleksjoner.

Det er Alis tur. Den første boka han legger fram, er fortellingsboka. Øynene glitrer. «Denne uka har jeg skrevet no’ spesielt.» Jeg åpner boka og ser tittelen: «Min historie.» Og så leser jeg:

«Jeg ble født i Iran. Den dagen jeg ble født, var den 26. Bestemoren min døde den 27., dagen etter. Da ble moren min veldig lei seg. Hun gråt. De dagene passet tanta mi på meg. Jeg veide 4 kg og 300 g, jeg var tjukk. Barndommen min var i Iran. Til jeg var 3 år var alltid melkeflaska og smokken med meg, og jeg hadde en dyne som var grønn. Alle steder der broren min gikk, fulgte jeg etter. Jeg krabbet på trappene. Jeg gikk ikke til barnehage fordi mamma passa på meg. I 2011 gikk vi til Tyrkia. Det var langt. Jeg husker vi gikk opp til fjell og skoger. Etter vi kom til Tyrkia reiste vi til Hellas. Det var veldig skummelt. Vi var tre personer i en liten plastbåt. Det var mørkt. Etter en stund viste noen oss veien. Men de gjorde en feil, så vi gikk oss vill. I en hel natt sov vi i en båt. Jeg var redd. Mammaen min holdt meg og hun bedde til Gud og gråt. Det nærmet seg morgen og vi fant veien videre. Vi brukte tre måneder på å komme oss til Norge. Første året kom vi til Dombås. Da vi kom til Drammen, ble det bedre. Jeg vil aldri glemme den tøffe tiden. Det er min historie.»

Jeg sier ingen ting mens jeg leser. Det er helt stille mellom oss, men jeg fornemmer hvor konsentrert Ali følger med. Så ser jeg opp. Møter spente øyne. Jeg rekker fram hånden. Han tar den. Slik blir vi sittende. Lenge.

Det blir jeg som bryter stillheten: «Dette var sterkt, Ali!» Han nikker. «Det er min historie.»

Jeg spør noen dager senere om jeg kan få skrive historien hans i avisen. Han gir meg lov – på en betingelse: Jeg skal skrive hans rette navn. Mor samtykker. Alis historie er Alis historie.

Ali er blant de heldige. Han har fått det trygt og godt. Men å se bildet av lille Aylan, flyktningegutten som lå død på stranda, må ha vært hardt. Han sa ikke noe den gang bildet var i alle aviser. Heller ikke da vi hengte opp bildet i klasserommet. Heller ikke da vi, i klassering, snakket om flyktninger som døde og flyktninger som ble reddet. Ali var taus. Men så greidde han å fortelle. I ei lita kladdebok. Hans historie, historien han aldri vil glemme.

Ali liker å være på fotballbanen. Med gode kameraer. Det kan bli mange kamper framover. Mange kamper i barnlig glede. Ikke slik for Karam. Gutten vi leste om i avisene. Det også i juni måned.

Bakgrunn: Karams siste kamp

Ali og Karam er omtrent like gamle. De har begge bodd i Norge i mesteparten av sitt liv. Begge er fotballgutter. Men i motsetning til Ali har Karam spilt sin siste kamp her i Norge. 10 år gamle Karam har bodd her i landet i over åtte år. Nå er det slutt. Familien har ventet i 8,5 år på vedtaket. Vedtaket om oppholdstillatelse. Så kom det. Avslag uten muligheter til å klage.

Vi vet at det i dag kan gis oppholdstillatelse pga. sterke menneskelige hensyn eller tilknytning til Norge. Hensynet til barns beste skal være et grunnleggende hensyn, men, som vi også vet, veies dette opp mot innvandringsregulerende hensyn.

Jeg skal ikke sette meg til doms over UDIs avgjørelse. Vi kjenner ikke grunnen til avslaget. Og har foreldre løyet for myndighetene, mener jeg ikke at det skal resultere i oppholdstillatelse. Jeg vil allikevel rope ut mitt sinne og min fortvilelse. Over sendrektigheten. Norsk rett gir faktisk strafferabatt når domfelte har måttet vente lenge før saken kommer opp til doms.10 år gamle Karam og hans familie har måttet vente i over åtte år på sin dom. Lillesøster er født her. Det står å lese i FNs konvensjon for barns rettigheter, artikkel 3: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Når Karam skal skrive sin historie, hvordan vil den bli? Antagelig svært ulik Alis. Ali som snart skal begynne på et nytt skoleår her i Norge – og spille mange fotballkamper. Det kan ikke Karam. Eneste trøst er flotte kameratforeldre på skole og fotballag som samler inn penger til Karams skolegang i Jordan. Og, som de skrev i avisinnlegg og på sosiale medier: «Den forestående kampen er alltid den viktigste – din blir tøff, Karam, men vi heier på deg!»

Det gjør jeg også. Og i tillegg heier jeg på ansvarsfulle foreldre som viser hjertevarme. Mens UDIs avslag etter 8 ½ års ventetid kryper gufsende iskaldt inn i hjerterota.

Slik skal ikke barn behandles! Hvordan blir din historie, Karam?

Mer fra: Debatt