Kultur

Titanic 2015

Vi trenger deg som kaptein, Erna Solberg. Både på klimaets, og samforståelsens vegne.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Nettopp hjemkommet fra Frankrike tenker jeg på hvilket arbeid som nå ligger foran oss. Ikke minst for ungdommen, de som skal ha håp. Slutten av 2015 stiller oss på store prøver. En måte å ta tak i utfordringene på og begynne å se fremover igjen kan være gjennom metaforens kraft.

Under jomfruturen 14. april 1912 støtte verdens største passasjerskip Titanic på hindringer. Skipet som ikke kunne synke, sank. Det kjørte på et isfjell som sannsynligvis hadde kalvet fra den grønlandske Jakobshavn-isbreen. Det flotte skipet, med de vakre servisene, mahognibordene, det lekre sengetøyet og de flotte lysekronene ligger nå på havets bunn.

Metaforisk kan vi si at vi som verdenssamfunn nå møter massive hindringer, vi risikerer å gå på en lignende grunnstøting, med tap av mye materielle goder. Og liv. Igjen vil Jakobshavnbreen spille en rolle. Hastigheten på breen har tre til firedoblet seg sammenliknet med 1990-tallet. (Geoforskning.no). Den beveger seg mer enn 17 kilometer per år, eller 46 meter om dagen. Jakobshavnbreen står for ca. 6,5 prosent av dreneringen av det grønlandske isdekket, og produserer ca. 10 prosent av Grønlands isfjell. Og det øker på.

Vi vet så mye mer

I motsetning til da Titanic gikk på grunn, står vi i dag mye bedre rustet mot isfjell som måtte komme vår vei, enten reelle eller i mer overført betydning. Moderne satellitteknologi, pluss nye dataprogram, har gitt oss nye muligheter til å få oversikt over jorda som system. Nå kan forskere si klarere hvordan alle sfærene griper inn i hverandre og former et dynamisk hele: Atmosfæren, med gassene som omkranser planeten vår; hydrosfæren, med alle havene, elvene og innsjøene; litosfæren, med de ytre delene av stein og fjell som utgjør mesteparten av planetens masse; kryosfæren, all isen til lands og til sjøs, snøen og permafrosten; og biosfæren, alt levende materiale, inkludert oss. Forskerne vet hvordan alle disse tar opp i seg klimagasser, og avgir dem igjen, i et evig kretsløp. Jordsystemet vårt er ekstremt mottagelig, og bare en liten endring i en komponent kan starte en kjede av konsekvenser i de andre delene. Det er ny kunnskap.

Det vi nå vet er at målinger av 2.300 breer over hele kloden viser at de i gjennomsnitt blir mellom 50 og 150 centimeter tynnere hvert eneste år. Ikke siden målinger av breene startet har det smeltet så fort, meldte NRK 5. august i år, og viser til nye studier utført av World Glacier Monitoring Service. Smeltingen er to til tre ganger mer enn gjennomsnittet på 1900-tallet, og trolig det høyeste i hele den lange perioden hvor det finnes historiske beskrivelser av dem. Begrepet «utrygt farvann» antar truende dimensjoner. Vi er alle passasjerer på ett felles skip, ikke Titanic, men kloden. Sosial uro, minkende mattilgang, tørke eller flom; dette skal håndteres slik at alle blir ivaretatt og «båten» skal bære.

Sivilisasjonens epoke

Den relative klimabalansen vi har hatt i den geologiske epoken med navnet holocene har gitt oss sivilisasjon, gjennom fremvekst av jordbruk, permanente bosetninger, byer og skriftspråk. Det har vært klimavariasjoner med katastrofale følger for samfunn som ikke klarte å tilpasse seg, selv om ingen av disse endringer var på mer enn 1 grad i gjennomsnitt. Det ga likevel oss på nordlige breddegrader en kortere varmeperiode mellom det 10. og 13. århundrede, noe som innebar at vikingene kunne drive landbruk på Grønland. Det ble etterfulgt av det litteraturen kaller en liten istid fra det 16 til det 19. århundre, med gjentatte islegginger av Themsen og andre europeiske elver. (Datidens kunstnere i Flandern har laget mange flotte bilder med slike motiver og Jared Diamond beskriver vikingenes misere på Grønland i boken Kollaps).

I hele holocen har havnivåstigningen likevel kun vært på 0,2 millimeter. Derfor er 1,8 mm siste århundre, og 3,3 mm per år nå, geologisk signifikant. Det nærmer seg faktisk det verden så i overgangen fra istid til dagens varme mellomistid. Da snakker vi om et seriøst klimaskifte. Det skremmende er at det skjer i en varm mellomistid, altså i en tid som ikke har naturlig istidssyklus. Og det er det ekspanderende havet som nå lagrer mesteparten av de økende klimagasskonsentrasjonene, slik at havet blir surere og mindre i stand til å produsere organismer som kan lagre mer.

Antarktis, jokeren

For første gang på tusener av år har det vært mulig å seile skip rundt James Ross-øya i Antarktis, som før det var lenket til Trinitykysten av et isfjell. Nå er det noe på gang blant flere av de store isblokkene der nede. Det kalves og det braker. Med slike kollapser i det vestlige Antarktis vil presset fra varmere vann kunne løfte isfjellet, og vann kommer innunder isen, og da får vi en ustoppelig kollaps, og da kan vi få mange meters stigning, siden volumet av is i dette området tilsvarer en 6 meters stigning.

NRK siterte den 27.08 NASA, som hevder at Florida, Tokyo og Singapore på lang sikt kan forsvinne fra jordens overflate. Borte under havet. Som Titanic. Men også Norge blir rammet. I en fersk rapport beskriver forskere fra Meteorologisk institutt, NVE og Uni Research klimaet i Norge frem mot år 2100. Det er dystre prognoser, og hovedproblemet for det norske samfunnet blir knyttet til mer nedbør og konsekvensene som flom, skred og overvann. Ekstremværet Petra blir noe vi vil oppleve kanskje hvert år.

Aldri for sent

Det internasjonale klimapanelets siste rapport er fra september 2013. Det er sannsynligvis det mest gjennomarbeidede internasjonale dokument i menneskets historie. Det gir oss ikke mye tid på å stake ut kursen for å holde oss under en to graders gjennomsnittlig temperaturøkning.

Men det kommende, nødvendige grønne skiftet kan bli både morsomt og inspirerende, til tross for at vi har ventet lenge før vi innså alvoret. EU innser alvoret, Kina likeså og mange i USA også. Det vi investerer i av energibærere, samferdsel og matproduksjon i dag, vil gi effekter i flere hundre år frem i tid.

Klimatoppmøtet i Paris i slutten av november er derfor et møte på broen. Alle våre nasjonale kapteiner skal stake ut kursen videre. På så mange måter. De har informasjon om alle isbreene, om temperaturøkningen i havene, og de vet at vitenskapen sier at vi må la 2/3 av kjente fossile reserver bli liggende urørt. Det sier kartet.

Vi trenger deg som kaptein, Erna Solberg. Både på klimaets, og samforståelsens vegne.

Hvis ikke kan Paris 2015 fort bli vårt Titanic.

Mer fra: Kultur