Faren min var i New York den 11. september 2001, broren min i Nairobi våren 2014. Jeg hadde også familie og venner i London i juli 2005, i Canada i oktober 2014, som i Oslo juli 2011. Jeg har kjente og kjære i Madrid og i Paris, og foreldre i Brussels i mai 2014 som nå. Men mine folk er også på bakken i India, i Jemen, i Egypt, i Etiopia, i Somalia. Og mine venners folk er i Syria, i Libanon, i Iran, i Mali, i Ukraina, i Pakistan, i Gaza, i Isreal, i Nigeria, i Afghanistan.
Og det er noen ting som jeg vet er sant.
Jeg vet at når det smeller så rister bakken og riftes himmelen. Utpust sitter fast. Vi mister tråden i historien. Vi vet ikke hva og hvem vi kan stole på, det går sjokk i vårt mot og i vår tro. Trusselen blir som tatovert. Jeg vet at når noen tar tryggheten, grunnlaget, da knuses noe på innsiden og du kan lett bli til sten.
Jeg vet at plasser som er fjerne også er nære. At hvor du er født og hvilke kort du da får utdelt er helt vilkårlig, at hell og rettferd kan snu på et blunk. Jeg vet at hjerteklapp og bekymring og åndenød er grenseløs. Jeg vet at ingen hjørner er helt uten skygge, at ingen mur kan bli høy nok, at ingen bomber kan utslette, overdøve. De kan heller ikke utslettes, overdøves, tas tilbake når de først har falt ned.
Jeg vet at alle peker på hverandre. Jeg vet at all tekst og alle leveregler er tolkning. I begge leire ropes ord som usivilisert, irrasjonell, svak, hyklersk, illojal, torturist og terrorist. Jeg vet at frykt, utrygghet, annerledeshet og urettferdighet skaper syndebukker. Fiender. Hatobjekter. Hevn. Blinde flekker. Og at historien gjentar seg.
Jeg vet at du ikke kan se på folk hvor de hører til, hva de står for, hva de er laget av. Mennesker er mennesker, alle har vi både lys og mørke, alle er vi sårbare, alle er vi sterke. Jeg vet at blod er rødt er rødt er rødt. Sorg og sinne både skriker og hvisker uansett hvor du er. Uansett hvem du er.
Jeg vet at ikke alle ens nærmeste rommes av oversikten over antall nordmenn, engelskmenn og amerikanere savnet og skadet. Mange branner nevnes ikke, noen bare i et mikrosekund. Uten intervju, analyse, gjentakelse. Intet navn eller bilde av savnede, skadede, døde.
Jeg vet at det finnes historier som fortelles kun fra en side. Noen blir holdt utenfor. Usynliggjort, oversett, kneblet. Oversynlig. Uten definisjonsmakt, mikrofon, taletid. Jeg vet at vi er mange som er i drift, vi leter etter et hjem hvor vi kan hvile, være.
Jeg vet at perspektivene fanger ikke, begrepene dekker ikke, retorikken og fremstillingen opprettholder en illusjon. Vi og de, dem og oss. Med og mot. Øst og vest. Likere likest, farligere farligst, ondere ondest. Krig. Kamp. Ditt. Mitt. Utland. Innland. Dette er ord som skiller, forenkler, fortier. Lyver.
For det finnes kun en verden, en felles skjebne. Kun vår knappe dyrebare tid. Vi var aldri adskilt fra hverandre, alltid hang vi sammen. Blodlinjer og reiseruter. Pangea. Utenfor er innenfor. Konflikten og løsningen finnes i oss alle. Vi kommer ingen vei med hat, ei eller med toleranse. Respekt og fellesskap er eneste motgift. Eneste, vanskeligste, enkleste vei.
Vi må puste ut, og inn igjen. Gå videre. I en annen takt. Vi må fatte mot.
Det er ting jeg vet er sant.