Artikkelen er skrevet i samarbeid med Kjell Havnevik, professor ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, Universitetet i Agder.
Diskusjonen om de nye globale utviklingsmålene som ble vedtatt i FN 25. september er allerede intensiv. Målene blir både hyllet og nedsablet. Hvorfor er det så ulike meninger omkring dem? For å forstå debatten må vi ta et steg tilbake og se på resultatene av de første utviklingsmålene. Tusenårsmålene ble som kjent fastsatt av FN i år 2000, med referanse til verdenssituasjonen i 1990 og med måloppfyllelse i 2015. De viktigste målene gjaldt fattigdom og sult, som skulle halveres innen 2015. Disse målene finnes også i de nye bærekraftsmålene – med ny sluttdato 2030. Hva viser erfaringene med fattigdom- og sultmålene fram til 2015? Gir det grunn til å tro at verden kan bli kvitt disse problemene innen 2030?
Den ekstreme fattigdommen, dvs. de som lever på under 1.25 USD per dag, ble halvert mellom 1990 og 2015. Det betyr at vel en milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom idag. Hadde man satt fattigdomsterskelen ved USD 2 per dag, ville 2,6 milliarder leve i fattigdom. De som kjenner forholdene i Afrika idag innser at selv 2 dollar per dag knapt gir menneskeverdige levekår, selv på landsbygden. Analysen av målene viser at reduksjon av den ekstreme fattigdommen (under USD 1.25 per dag) ikke er resultat av FNs og internasjonale institusjoners bestrebelser, men primært et resultat av Kina, Vietnam og Brasils strategier. Land som har lykkes best med sin fattigdomsreduksjon er de som har hatt autoritære styresett og som ikke gjennomførte de anbefalte økonomiske og demokratiske reformer. Med fallende råvarepriser og økonomisk stagnasjon som nå merkes godt globalt, faller mange mennesker tilbake i fattigdom. Det viser at fattigdomsutvikling ikke er lineær og kontinuerlig som mange hevder, men dynamisk og rykkvis.
I Afrika som stort sett fulgte anbefalingene for å nå utviklingsmålene falt andelen fattige fra 57 % i 1990 til 47 % i 2015, men i en situasjon av sterk befolkningsvekst. Det betyr at antallet fattige i Afrika idag er 415 millioner, langt flere enn de 290 millionene fra i 1990. Afrikas befolkning vil øke fra en til to milliarder i 2050. Selv med en rask urbanisering vil storparten av den afrikanske befolkningen fortsatt bo på landsbygden i 2030, hvor fattigdommen er størst.
Industrisektoren i Afrika har gått tilbake, mens utnyttingen av naturressurser har økt kraftig. I 2013 utgjorde naturressursutvinning 40 % av Afrikas BNP, men virksomheten ga arbeid til mindre enn en prosent av de arbeidsføre. Innen jordbruket har det det i det siste tiåret vært satsing på storskala investeringer i mat og energi for eksport, hovedsakelig for å øke matvare- og energisikkerheten i andre verdensdeler. Hva betyr det i en situasjon hvor det er knapphet på fruktbar jord? Jo, småbønder mister jorden de bruker for å produsere mat for eget behov og salg. Løfter om arbeid og erstatningsjord blir stort sett ikke oppfylt. Sett i lys av dagens utviklingstrender i Afrika betyr det at vi i fremtiden vil se en økning i antallet fattige i Afrika. Samtidig vil andre satsingsområder kunne gi nye inntektsmuligheter, for eksempel den stadig voksende servicesektoren og satsing på bruk av ny teknologi. Men resultatet i forhold til fattigdomssituasjonen på kontinentet kommer i 2030 likevel ikke til å være null. Selv Verdensbanken anslår at det vil finnes 330 millioner ekstremt fattige i Afrika i 2030.
Retter vi fokus mot sultutvikIingen i verden mellom 1990 og 2015 er tallene også nedslående. I referanseåret 1990 levde 800 millioner mennesker i sult. Ifølge målene skulle antallet reduseres til 400 millioner i 2015. Antallet sultne i verden idag er mellom 800 og 900 millioner. Her står det afrikanske kontinentet også i den vanskeligste situasjonen.
Kampen for matvaresikkerhet har vært på den globale agendaen siden 1970-tallet. I 1996 og 2002 arrangerte FNs- organisasjon for mat- og landbruk, FAO, «Food Summits» der mange land, inkludert Norge, kjempet for å fremme retten til mat som en universell rettighet. Globale forhandlinger om å etablere ansvarlige prinsipper for investering i jordbruket som tar hensyn til matvaresikkerhet, miljø og sosiale forhold ble sluttført i oktober 2014 (FAO/CFS). Denne diskusjonen handlet ikke om mangel på data om produksjon og forbruk av mat, men om selve forståelsen av at et bærekraftig og sosialt rettferdig produksjonssystem bare kan sikres ved at småbøndenes situasjon styrkes. Dagens prioriteringer av storskala jordbruksinvesteringer bidrar til å undergrave småskalaproduksjon og den livsform det innebærer, der de fleste av verdens fattige befinner seg idag og i framtiden.
Melinda Gates (DN 26.9.) hevder at nøkkelen til å oppfylle de nye utviklingsmålene er å investere i kvinner og jenters helse og utdanning. Dette er selvsagt viktig, men i Afrika er det like viktig å støtte produksjonsvilkårene til kvinner, som ofte har svake jordrettigheter og utgjør storparten av småbøndene. Men støtte til kvinner og jenter svekkes eller undergraves ofte av samfunnets normer. Det femte bærekraftsmålet sier for øvrig at det skal oppnås fullstendig likestilling mellom kjønnene i verden i 2030.
Vår vurdering er at et slikt likestillingsmål er like urealistisk som målene om å redusere fattigdom og sult til null i 2030. Urealistiske mål bygger ofte på utilstrekkelige analyser av utvikling og her ligger kimen til de pågående debattene. Slik vi ser det vil de nye bærekraftsmålene føre til tiltak som ikke berører de underliggende årsaker til fattigdom og sult. I stedet for å bidra til grunnleggende forandringer i verden kan målene komme til å virke tilslørende. Vi savner analysen av erfaringene og diskusjonen av hvordan bærekraftsmålene kan bidra til å endre maktforhold innad og mellom land og mellom lokale aktører. Vi må våge å analysere hvordan det rådende økonomiske system fungerer. Gjør vi ikke dette er det trolig at situasjonen i 2030 i forhold til fattigdom og sult vil se ut omtrent som idag, dog m