«Hvorfor skriver dere korte tekster? Hvorfor ble dere forfattere? Har det tatt tid å finne deres egen stemme?» spurte Mette-Marit fra scenen i et nydelig gammelt tretelt på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Og «du skriver veldig vakre noveller, Ingvild», og «du skriver med en veldig empatisk stemme, Ruth». «Takk!» svarte lyriker og romanforfatter Ruth Lillegraven. Og «takk!», svarte novelleforfatter Ingvild Rishøi, som ellers var like frisk og morsom og tilsynelatende naturlig som alltid, selv om det åpenbart må oppleves litt spesielt å intervjues av rikets kronprinsesse, med alt det fører med seg av ekstra oppmerksomhet, fra det lett grånende, overveldende kvinnelige publikummet på Lillehammer, til lett skulende livvakter med pen dress og ledning i øret.
Det var en hyggelig seanse. Absolutt ikke ulik andre bokbad med andre forfattere, andre intervjuere, på andre scener land og strand rundt. Hennes kongelige høyhet hadde gjort leksene sine. Lest bøkene, og tenkt. Spørsmålene lignet de mange langt mer erfarne men hakket mindre engasjerte journalistene lirer av seg i samme situasjon. «Jeg kan like gjerne innrømme det. Da Dagens Næringslivs På Nattbordet-spalte ringte meg i fjor, var jeg godt forberedt, og aller mest oppsatt på at folk skulle forstå at jeg leser mye og – ikke minst – at jeg har god smak», innledet Mette-Marit, før hun litt uti seansen fikk smettet inn et «Jeg leste i Vagant at du skriver politisk, Ingvild, er det bevisst?».
Feinschmeckerlitteraturmagasinet Vagant er neppe en tilfeldig referanse. Den gir kulturell kapital. Spørsmålet er dessuten interessant fordi det viser hvor forsiktig vågalt politisk – eller kanskje heller apolitisk – en kronprinsesse kan tillate seg å være. Kongefamilien skal være for alle. Politisk og ideologisk nøytral. I hvert fall ikke kontroversielle. De får ikke uttale seg om flyktningkrisen i Middelhavet, om krigen i Syria eller om deportasjonen av norskfødte asylbarn. Samtidig ønsker kronprinsparet å framstå som varme og inkluderende, riktige foreldrefigurer for nasjonen. Som ledd i den omdømmebyggingen passer Mette-Marits åpenbart genuine litteraturinteresse perfekt inn. For selv om litteraturen kan ta opp alle slags tema, oppfattes den ikke som uttalt politisk. Snarere som personlig oppbyggelig – temaet for årets Kongelige Litteraturtog er «identitet».
«Har forfattere et større ansvar enn en hvilken som helst annen person når han eller hun uttaler seg om politiske spørsmål? Blir litteraturen styrket eller svekket av å være engasjert?» var noen av spørsmålene i en paneldebatt mellom fire skjønnlitterære og sakprosaforfattere på Lillehammer få meter unna torget der Mette-Marit vandret rundt og smilte til kameraene. Svarene var nøyaktig som ventet. «Nei, intet ansvar», svarte essayist Espen Stueland, «selv om litteraturen i dag ligger nærmere på virkeligheten enn den gjorde for tjue år siden». «Tvert om ligger det en stor frihet i å være fri for de strategiene som dominerer resten av debatten», sa Birger Emanuelsen, som også hadde merket seg at det ikke er mye ærlig og åpent man får sagt offentlig før man stemples som «krass».
«Politisk forfatter» er det ingen som ønsket å være, og alle var enige da sakprosaforfatter Marte Michelet sa at den ideologisk forblindede, litterært dårlige (ml-)forfatteren tilhører en annen historisk epoke, som tross alt varte kort tid. «Samtidig finnes det politisk engasjert litteratur», sa Michelet, «se bare på hvordan Ingvild Rishøi skriver om klasse!» Rishøis eget svar på kronprinsessens Vagant-spørsmål, var imidlertid meget monarkivennlig: «I alle bøkene mine er det privatpersoner som trør til og hjelper. Jeg er veldig for velferdsstaten, men mener vi har et personlig ansvar likevel», sa hun. Til det trengte Mette-Marit bare å nikke moderlig.