Borgerkrigen i Syria har pågått i over fem år. By etter by er lagt i grus. Nå er det Aleppo. På den ene siden en uoversiktlig samling av opprørsgrupper delvis i strid med hverandre, og med betydelige innslag av utenlandske krigere. På den andre en svekket regjeringshær, iranske revolusjonsgardister og sjiamuslimsk milits fra Irak og Libanon, russiske rådgivere og med støtte fra russisk flyvåpen. Kommandostrukturene på begge sider er høyst uklare, om de overhodet finnes. Derfor er det også så godt som umulig å få en våpenhvile til å bli respektert og overholdt.
Men en ting har alle parter felles: En totalt manglende respekt for sivile liv. Tvert om brukes sivile systematisk som levende skjold, eller de ofres bevisst i den pågående kampen for å vinne kontroll over nye områder.
Aldri mer, sa verden etter massakren i Srebrenica i 1995. Krigen i Bosnia gikk mot slutten da serbiske styrker erobret Srebrenica, og en hevngjerrig general Ratko Mladic fraktet 8.000 menn og gutter ut i skogen. Da skuddsalvene stilnet, var de drept alle sammen. FN var der med en fredsbevarende styrke, men altfor få og altfor skremt av Mladics overmakt til å gripe inn. Nå er en tragedie av minst like stort omfang i ferd med å bli utspilt i Aleppo. Igjen er internasjonale hjelpeorganisasjoner og FN-observatører fortvilte, men hjelpeløse vitner til det som skjer. Handlingslammet er også FNs sikkerhetsråd, som skulle være verdenssamfunnets maktorgan når massakre, folkemord og grenseløse brudd på menneskerettighetene skjer for åpen scene.
Sikkerhetsrådet speiler verden og maktforholdene slik de var i 1945, og er totalt ute av stand til å håndtere problemene i dagens verden. Fem stormakter fra den gang har vetorett, og den misbrukes systematisk til å blokkere tilnærmet alle forsøk på å gripe inn i en pågående konflikt. En reform av Sikkerhetsrådet er høyst påkrevet og skulle vært gjennomført for lengst. Men også dette blokkeres av vetomakter som frykter å miste noe av sin makt.
En FN-styrke med tilstrekkelig militær tyngde til å kunne skille de stridende partene er derfor utelukket. Det er heller ikke trolig at noen andre vil gripe inn. Erfaringene fra krigene i Afghanistan, Irak og Libya skremmer. Det som skulle være en fredsskapende intervensjon i Afghanistan er blitt en hengemyr man ikke kommer seg ut av. Konfliktene i Irak og i Libya er det heller ingen som ser noen ende på. Den som måtte gå inn på bakken i Syria, må regne med å bli hengende fast der i lang, lang tid.
Russland har et tungt medansvar for tragedien som utspilles i Syria. Russerne kan hindre at despoten Bashar al-Assad taper borgerkrigen. Men de kan ikke sørge for at han vinner. Assad er selv ikke sterk nok til igjen å ta kontroll over hele landet. Når kampene trolig snart stilner i Aleppo, er faren overhengende for at marerittet vil fortsette i andre byer i Syria.
Noe av problemet er også at det som skjer i Syria, er et speilbilde av en maktkamp som pågår over hele Midtøsten. Det er en pågående strid om innflytelse mellom sjiamuslimer og sunnimuslimer, med de regionale stormaktene Iran og Saudi-Arabia på hver sin side. Dette gjør konflikten i Syria enda mer vanskelig å løse. For sivilbefolkningen forverres situasjonen av at utenlandsk milits i så stor grad er involvert i kamphandlingene. Deres respekt for syriske liv er totalt fraværende.
For Aleppo er krigen snart over, i hvert fall for en stund. Men den roen som vil senke seg, er kirkegårdsroen. Byen er lagt i grus. Omverdenen kan late som om den ikke ser, ikke hører, ikke vet.
Vi skal jo også snart feire jul.