TEGNING: SIRI DOKKEN

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vis bildetekst
Foto:

Tilbake til hverdagen i sorteringssamfunnet

«Drep deg selv, jævla cp-barn». «Ingen vil se det stygge ansiktet ditt».

Det ble til slutt nok for moren til Johannes Wold på 17 år. Etter å ha sett de grusomme meldingene gutten fikk på chattetjenesten TikTok, skrev hun om det på Facebook, noe som selvfølgelig høstet mange reaksjoner. Saken ble først fanget opp av Smaalenenes avis. «Min største frykt er at jeg skal finne sønnen min hengende i et tau på rommet sitt fordi noen har bedt ham om å ta selvmord», sa moren til Johannes. Han er født med en sjelden kromosomfeil som gjør at han ser litt annerledes ut. Han er også et av de menneskene vi den siste tida har hørt det bli snakket så varmt om at skal få større plass i samfunnet vårt.

Feigheten i å skrive selvmordsoppfordringer, i dette tilfellet anonymt, bringer fram en kvalm erkjennelse av hvordan noen av oss velger å behandle folk som skiller seg ut fra det snevre rommet for normalitet. Anonymiteten fører til styggere hets. At vi får innblikk i dette gir oss en pekepinn på det mørket mennesker som er litt annerledes dessverre må forholde seg til.

Den siste tidas debatt om abortlovgivingen har dreid seg mye om det såkalte sorteringssamfunnet. Det er tilsynelatende enighet om at vi vil og skal ha plass til alle som blir født. Men det er en lang vei å gå før vi kan slå oss på brystet å være stolte.

Etter stor ståhei for det som kan bli nærmere ingenting, har KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad, omsider kommet til den erkjennelse at en del av abortdebatten han var med på å sette i gang var tuftet på feilaktig faktagrunnlag. Onsdag hevdet han overfor Dagbladet at målet hans er å få ned antall senaborter gjennom holdningsendringer, ikke gjennom en lovendring. «Ingen skal oppleve at det er uansvarlig eller at de bidrar til en utgiftspost om de setter et annerledesbarn til verden», sier Ropstad. Det er et standpunkt det er umulig å være uenig i.

Et budskap fra flere av foreldrene som har åpnet opp og delt av sin hverdag med et pleietrengende barn, er imidlertid at de reagerer på at deres situasjon er blitt brukt i en debatt om abort, mens alle andre utfordringer de har i livet får liten oppmerksomhet ellers.

Frykten for at barnet skal få det vanskelig handler både om hvordan enkelte velger å møte annerledeshet, men også om hvordan hjelpesystemene våre møter dem. På et plan henger det kanskje sammen. For vi er fortsatt ikke der at de Ropstad kaller annerledesbarna har den plassen i samfunnet som gjør at deres situasjon blir prioritert. Dette handler om hvilket syn vi som samfunn egentlig har på mennesker som trenger hjelp. Hetsen er det forkastelige ekstreme. Ignoransen er mer gjengs.

De såkalte annerledesbarna forblir en marginalisert gruppe som holdes nede hver eneste dag. Det er dette vi virkelig kan kalle et sorteringssamfunn.

Hvis Ropstad virkelig vil gjøre livet lettere for familier med «annerledesbarn» er lista over tiltak lang og velkjent. Han kan for eksempel begynne med å se på det KrF har solgt inn som et gjennomslag, en seier, i sitt samarbeid med Solberg-regjeringen: Pleiepengene for foreldre med alvorlig syke barn. Den planlagte reduksjonen i hvor stor del av lønna foreldre får dekket når de må være med barna sine døgnet rundt ble riktignok reversert takket være KrF. Men fortsatt er det en tidsbegrensning i ordningen som gjør at familier er redde for at de vil miste inntekt hvis foreldrene må være for lenge borte fra jobb. Isteden for å fjerne denne begrensningen har regjeringen valgt å gå inn for en utredning, hvilket betyr flere år i uvisse.

Pleiepengene: Regjeringen spiller russisk rullett med barn og foreldre

Ropstad og KrF kan også ta en titt på ulikhetene i tilgang til Brukerstyrt personlig assistanse, som kan sikre en friere og mindre institusjonsavhengig hverdag for de som er heldige å få et vedtak som fungerer. Slik ordningen virker i dag er valg av bostedskommune kanskje det viktigste valget du kan ta om du trenger hjelp.

Det er også verdt å trekke fram både bosituasjon eller tilgang på arbeid. De aller fleste med utviklingshemming leier bolig fra kommunen de bor i. Den siste tida har mange i Oslo fått brev om en husleieøkning til markedspris. Det kan bety økonomisk ruin for dem som ikke har oppsparte midler. På tross av mål om et inkluderende arbeidsliv har andelen sysselsatte funksjonshemmede vært stabil i flere år, viser en fersk artikkel fra SSB. Lav utdanning og psykiske problemer er blant faktorene SSB forklarer arbeidskapasiteten med.

Husleieøkning: Hva tenker Boligbygg egentlig på?

Her er det åpenbart ting å jobbe med, hvis man ønsker å ta tak i det.

Johannes Wold sier at han ikke vil la seg stoppe av mobbingen. Det er tøft gjort. Det kan godt tenkes at det går fint med ham. Men holdningene som finnes overfor folk som er annerledes gjør at mennesker som ikke er godt nok representert i den offentlige samtalen blir enda mer usynlige. Det er et alvorlig demokratisk problem, for da er det lett å glemme hvordan de har det.

Lokalsamfunnet i Spydeberg og til og med statsminister Erna Solberg har slått ring om Johannes Wold etter hetsen han opplevde. Det er veldig bra. Samtidig endrer ikke et blaff av medfølelse det grunnleggende: å velge å sette et barn med sykdom eller avvik til verden er et valg som vil medføre et lass av byrder.

Det er fint at så mange nå tar til orde for et samfunn der alle skal få plass. Men det er forstemmende at realiteten er en helt annen når hverdagen kommer.


nyemeninger meninger abc

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!