I går kunne man for første gang i år kjenne et lite, forsiktig drag av vår lufta. Det var ikke mye, men akkurat nok til at enkelte turte å håpe: Kanskje var 13. mars begynnelsen på slutten for snøvinteren 2018?
Eller kanskje ikke. Til helgen er sprengkulda ventet tilbake til Østlandet, med et tosifret antall minusgrader og alt som hører til.
Arbeiderpartiet er et politisk parti og ikke et værfenomen, men også for Jonas Gahr Støre lar våren vente på seg. Ap er ikke lenger landets største parti på meningsmålingene. Etter det dårlige valgresultatet som sikret Frp fire nye år i regjering og Ap fire nye år i opposisjon, har det fortsatt å gå nedover.
Da Støre talte til partiets landsstyre i går, var det derfor forventninger om at han måtte komme med noen ideer om hva som skal være Arbeiderpartiets store, nye politiske prosjekt. Det gjorde han også. «Jeg synes ikke vi gjør i nærheten nok for barn og unge som har det vanskelig», sa Støre. Han vil nå snu alle steiner, som han sier, for å sikre norske barn og ungdommer en god oppvekst.
Det er tvilsomt om en ny politikk for unge som sliter er den velgermagneten Ap trenger. Men det er ingen tvil om at dette er et forsømt område som skriker på politiske reformer. Det er ikke engang sikkert det er snakk om nye ideer. På dette feltet har mange av de største feilene vært at man har kastet vrak på gamle, velprøvde løsninger.
Derfor fortjener Støre ros for å løfte temaet opp på toppen av sin og Aps dagsorden. Når en av fire elever ikke har fullført videregående skole etter fem år, er det noe helt grunnleggende som har gått galt. I stedet for å peke på ungdommene, er det på tide å peke på det systemet som ikke fungerer godt nok. Ja, fraværsgrensa fører til mindre fravær. Men den fører høyst sannsynlig også til mere frafall. Ja, telling og kartlegging kan fungere som styringsverktøy. Men det nytter ikke å målstyre seg gjennom en kaotisk ungdomstid. Et liv etter skjema fungerer helt supert for dem som passer inn. Det fungerer veldig dårlig for dem som ikke gjør det. Det er på tide å ta et oppgjør med denne måten å tenke på.
Spørsmålet blir om Ap tør det. Hittil har partiet ikke tatt sjansen på utfordre høyresiden i skolepolitikken. Ap har kjøpt påstandene om at «SV-skolen» og «koseskolen» har skapt dårlige resultater og svake elever. Høyre har hatt definisjonsmakten i denne diskusjonen i snart to tiår. Når kommer Aps motsvar? Når får vi høre en sosialdemokratisk politiker si at det faktisk er helt ok å kose seg, eller spørre Høyres kunnskapsminister om hva som er så ille med å ha det gøy?
Vi venter fortsatt. Mens vi venter, er det riktig som Støre sa: «Stadig flere barn og unge sliter med stress, søvnløshet og depresjon».
Støre pekte også på barnefattigdommen. Det er en skamplett på den norske velferdsstaten. Den har sittet på så lenge at vi nesten ikke ser den lenger. 100.000 barn lever i fattigdom. De aller fleste av disse familiene har dårlig økonomi fordi foreldrene ikke har jobb. De er avhengige av trygd. Mange av dem er innvandrere.
Det tradisjonelle svaret på dette problemet har vært at vi må få flere i jobb. Arbeid er veien ut av fattigdom. Og dessuten nøkkelen til integrering. Det er ingen gal observasjon. Men det er ikke hele bildet.
Uansett hvor mange tiltak som settes inn, hvor mange programmer som rulles ut og hvor mange handlingsplaner som legges fram, vil noen mennesker være avhengige av offentlige ytelser som trygd og sosialhjelp. Av den enkle grunn at de ikke kan jobbe, for eksempel fordi de er syke. Så lenge arbeidslinja fører til at man har satt uføretrygden på 340.000 kroner i året, sier det seg selv at fattigdommen i Norge aldri kommer til å bli utryddet. De som er aller nederst i dette systemet betaler prisen for et prinsipp norske politikere har valgt å sette foran dem: Det skal lønne seg å jobbe. Spørsmålet blir da om Arbeiderpartiet er klar for en åpen diskusjon om denne problematikken.
Støre varsler at Ap skal sette ned en oppvekstkommisjon, med både partifolk og fagfolk, som skal jobbe fram mot landsmøtet neste år. Dette er en metode vi kjenner igjen. Han har tidligere satt ned et klimapanel og flere andre utvalg.
Det er ikke usunt for et parti å tenke høyt. Men faren er at Ap fortsetter å diskutere med seg selv i stedet for å gå i konfrontasjon med høyresiden.
Partiet kommer ikke på offensiven før det slutter å ta oppgjør med det partiet som ofte ser ut til å være Aps foretrukne motstander – nemlig Arbeider-partiet selv.