Hva er det som går og går, uten å komme til døra? Før var det klokka, nå er det tiden. Eller rettere sagt tiden det tar å få seg et par sko.
For akkurat ett år siden forsto jeg at tiden var inne for å skaffe meg et par nye sko. Det var jo seks år siden sist, og de liknet jo etter hvert lite på pensko. Nå har jeg svært sjelden behov for pensko, men det siste paret så gjerne frem til noen etterfølgere. Siden mine ben, for ikke å si føtter, ikke er av det kurante slaget, er det ikke bare å stikke innom nærmeste skobutikk. Takket være et poliovirus som slo seg ned i kroppen min for 74 år siden, nektet høyrebenet mitt å vokse like fort som det andre. Ikke nok med det, det nektet til og med å lystre ordre fra hjernen om å gå.
Jeg var bare to år den gangen, så for meg ble det normalt å halte rundt med et gåben og et stilleben. Det ble også normalt, med jevne mellomrom, å oppsøke mitt kjære sykehus Sophies Minde i Oslo for å bli operert, få skinne på beinet og etter hvert for å få laget såkalte ortopediske sko. Dette er egentlig skreddersydde sko, der den ene skoen er tilpasset gåbenet (normalsko) og den andre det 5 cm kortere stillebenet.
Som stamkunde på skofronten, gjennom alle år, ringer jeg altså Sophies Minde i januar 2018 for å bestille et nytt par sko. Dette blir opptakten til det som nå nærmer seg ett års offentlig saksbehandling for at en gammal gubbe på 76 år skal få seg et par sko.
Det skal vise seg at jeg må skaffe en ny rekvisisjon fra Nav som kvalifiserer til stønad om bistand til å få laget nye sko. Den gamle var bokstavelig talt like utgått som de gamle skoa mine. Jeg ser ned på føttene mine og må innrømme at de likner svært mye på dem jeg hadde for 60 år siden, og på de gipsavstøpningene og lestene de har liggende på Sophies Minde. Men noen i det offentlige helsevesen er tydeligvis redde for at et mirakel har skjedd. Kanskje har høyrefoten plutselig vokst ut og lammelsen er borte? Her må en etterforskning til.
Et gigantisk helseteam organiseres for å avkrefte mirakelet. Først konsulteres fastlegen, som kan avkrefte mirakelet og videresender konklusjonen til Martina Hansens Hospital, som selvfølgelig ikke har noe med saken å gjøre og heller ikke gir tilbakemelding. Siden verken jeg eller Sophies Minde ikke hører mer fra etterforskningsteamet, tar jeg kontakt med fastlegen igjen, som viser seg å være erstattet. Ny konsultasjon med samme konklusjon, et mirakel har ikke skjedd. Han kaster seg på PC-en og informerer Sophies Minde umiddelbart.
Etter en ukes venting ringer jeg Sophies Minde igjen, spenningen stiger, men de har ikke fått noen henvendelse, de tar ikke imot elektroniske meldinger, her må postverket koples inn. Etter en tid dukker det opp en «ukjent» henvendelse på mobilen min. Slike åpner jeg vanligvis ikke, men jeg ble for nysgjerrig. «Det er fra Ullevål sykehus og det dreier seg om en søknad om fottøy ved Sophies Minde. Vi har sendt Dem en faktura for konsultasjon hos oss, men siden De ikke har hatt noen konsultasjon hos oss skal De ikke betale denne fakturaen. Samtidig får De et skjema De må fylle ut i sakens anledning». Jeg takker alltid for fakturaer jeg slipper å betale, og fyller selvfølgelig ut skjemaet som legges i svarkonvolutten som jeg håper postvesenet og etterforskningsteamet tar seg av.
Så, endelig kommer det i posten et vedtak fra Nav, datert 27.november 2018 om at jeg får «støtte til sydde sko på samme grunnlag som tidligere» og at «….egenbetaling til ortopedisk verksted. For voksne er satsen 660 kr per par.» Halleluja, etterforskningsteamet har ikke observert at min høyrefot har vært utsatt for noe mirakel. Den er akkurat som forrige gang jeg fikk støtte.
Min ortopediske skomaker tok meg vel imot på Sophies Minde den 12.desember 2018 og lovet meg sko før februar 2019. Mine gamle sko gleder seg til et besøk av flunkende nye 2019-sko og personlig vil jeg ønske hele helsenorges omfattende granskningsteam et riktig Gått Nytt År!
For sikkerhets skyld bestilte jeg to par sko. Ifølge regjeringens forsøk på å inkorporere krefter som støtter seg på bibelske mirakelfortellinger, ser jeg ikke bort ifra at mitt handikap kan bli gjenstand for omfattende mirakelgranskning, med krav om omfattende egenandeler til granskningen, ved neste skosøknad. Hadde helsevesenet vært fritatt for mirakelmistanker, ville alle kategorier av funksjonshemmede: orienteringshemmede, bevegelseshemmede og miljøhemmede og ikke minst samfunnet, vært fritatt for en helt absurd og ressurskrevende mirakeletterforskning.
Dette er et nyttårsønske fra Eyvind Kvaale – halt nordmann på Kolsås, med nye sko i februar 2019.